Foto T. Nygaard, T. Flaatten Halvorsen
Disse tre har studert medisin i Trondheim i to uker.
Bildet vekker en rekke minner. Kanskje først og fremst om min egen forventning da jeg begynte på medisinstudiet i september 1945. Universitetet hadde da vært stengt i nesten to år. I tillegg kom gleden over at krigen endelig var over. Det er ikke alltid forventninger blir innfridd, men for meg ble de det.
I vel 20 år hadde jeg gleden av å møte de nye medisinstudentene på studiets første dag. Det var trangt om plassen ved Institutt for allmennmedisin i Oslo. Studentene satt som sild i tønne på gulvet, stod langs veggene og lyttet med åpne ører og åpent sinn til det jeg hadde å si om studiet, om det å være lege og om å være del av en helsetjeneste. Det var en enestående anledning til å påvirke de unge, så mottakelige og takknemlige som de var. Etterpå delte studentene seg i fem grupper for selv å planlegge og selv være aktive – nærmest ansvarlige – for undervisningen i fem dobbelttimer i første termin. Jeg tror de lærte noe viktig. I alle fall gjorde jeg det. Ikke minst viste det meg hvilken ressurs studentene var – og er – en ressurs som vi som lærere hadde benyttet oss lite av.
Bildet vekker også et annet minne. I mange år hadde jeg som leder av opptakskomiteen ved Det medisinske fakultet i Oslo gleden av å delta på informasjonsmøter med dem som gikk siste året på videregående skole. Min oppgave var å fortelle om medisinstudiet og legegjerningen. Det var de påfallende lite interessert i. Derimot var de svært opptatt av hvorledes man kom inn på studiet.
Mon tro hva de tre lykkelige Trondheimsstudentene tenker? Neppe på eventuell overproduksjon av leger eller mangel på turnusplasser. Jeg tror de simpelthen er glade fordi de er unge, fordi de nettopp har nådd ett av sine mål, og fordi de har stor tro på fremtiden som de skal være med og forme.
Lykke til!
