Håkon Lie presenterte i Tidsskriftet nr. 15/2003 en intervensjonsstudie blant allmennleger i et distrikt, hvor kompetanseheving gjennom kurs, video, hospitering og takstsystemet ikke påvirket legenes sykmeldingspraksis ved muskel- og skjelettlidelser (1).
Sykefraværet påvirkes av svært mange forhold, og bare en liten andel av dem er medisinske. Tolkingen av egne symptomer, forhold på arbeidsplassen og kulturelle forhold er noen stikkord. Sånn sett blir sykefravær nærmest umulig å bruke som effektmål på behandlingseffekt. Når muskel- og skjelettlidelser i stor grad er lite objektive, og når sykdomsforløpet er mer utsatt for subjektive vurderinger enn de fleste andre medisinske tilstander, blir troen på ren medisinsk kompetanseheving som middel til lavere sykefravær enda mindre.
40 % av pasientene i Lies materiale bestod av ryggpasienter (1). Det er usikkert om uspesifikke korsryggssmerter faktisk lar seg diagnostisere mer presist og hvordan dette i så fall skal få terapeutiske konsekvenser. Det er mulig å tolke Lies resultater som en støtte til norske, tverrfaglige retningslinjer for akutte korsryggssmerter (2), hvor nivå- og organdiagnostikk av 80 % av akutte rygglidelser ikke lar seg presisere nærmere på vitenskapelig grunnlag. Hvis innholdet i kompetansehevingen var et forsøk på slik diagnostikk, tyder resultatene på at dette ikke har terapeutiske konsekvenser.
Vi må erkjenne at den vitenskapelige medisin ikke har svar på alle medisinske forhold. I møtet med pasienter med mer eller mindre objektiviserbare «vondter» er det viktig å rette oppmerksomheten mot arbeidets velsignelse for menneskets egenverd og de mentale barrierer pasienten måtte ha for å komme i gang igjen. Vi må ta i bruk kognitive behandlingsmetoder og bevisstgjøre pasienten på de uheldige effekter av langtidssykefravær. Derfor blir det feil og forenklet når allmennleger i mediene tar til orde for at den generelle terskel for å «sykmelde seg» er for lav (3). Det er ennå hovedsakelig leger som sykmelder, selv om myndigheter later å tro at ved å spre denne rettighet på flere yrkesgrupper vil det totale sykefraværet synke (4). Fastlegeordningen gir oss et bedre grunnlag enn før til å påvirke sykmeldingsvarigheten.
I implementeringsprosjektet Aktiv Rygg i 18 bedrifter fant vi at bare 5,3 % av dem med ryggsmerter hadde fått tilpasset og kunnet forbli i arbeidssituasjonen gjennom siste episode med ryggsmerter (upubliserte data). Dette er et kraftig signal til arbeidslivet og bekrefter det generelle inntrykket om det økte presset arbeidstakere beskriver i sin arbeidssituasjon. De «lette» jobbene er borte.
Studien til Håkon Lie er prisverdig, men sykefravær er en svært komplisert størrelse.
