Ida Lorentzen: nr. 19, 2002 ©Ida Lorentzen/BONO 2003 Foto Per Stensvold
– Mor døde da jeg var 20 år. Med henne forsvant veggene i tilværelsen, så jeg bestemte meg for å male rom. Jeg måtte ha en ramme rundt livet mitt. I 30 år har jeg malt rom, og det kommer jeg til å gjøre så lenge jeg lever. Det gir meg noe hele tiden, sier kunstner Ida Lorentzen (f. 1953) (1).
– Det er i rommet vi mennesker lever. Gulvet er plattformen vi står på. Veggene er begrensningen. Døren det autoritære og maskuline. Den kan lukkes. Brått. Er den åpen, aner vi neste rom. Bordet forbinder jeg med det kvinnelige, myke. Det ønsker oss velkommen. Stolen er jeget. Den er laget, tilpasset deg og meg.
I Ida Lorentzens nyere bilder har hun trådt ut av morens stue som arbeidsrom, og formidler opplevelser av rom i den ytre verden. I denne pastellen fra Nyfossum Bruk på Blaafarveværket viser hun hva lys og skygge gjør med rommene i den praktfulle empirebygningen fra 1826.
