Fallende obduksjonsrater er forbundet med økt risiko for diagnostiske feil.
En systematisk litteraturgransking av 53 internasjonale obduksjonsserier i perioden 1966 – 2002, avdekket diagnostiske feil («major errors») og oversette diagnoser i 42 av seriene (1). I 37 serier var feilene så alvorlige at de trolig ville ha fått kliniske konsekvenser («class I errors»). I 26 serier ble det funnet feil i begge kategorier.
Totalt var andelen diagnostiske feil 23,5 % og andelen alvorlige feil 9 % (medianverdier). Beregninger justert for effektene av ulik prioritering og praksis viste at hyppigheten av oversette diagnoser var gått noe ned de siste 30 år. Samtidig ble det påvist en klar assosiasjon mellom obduksjonsratene og risikoen for diagnostiske feil. Andelen alvorlige feil ble redusert med 12,4 % for hver 10 % økning i obduksjonsrate.
– Denne konklusjonen bør åpne øynene på alle som er opptatt av kvalitetsforbedring i medisinsk diagnostikk, sier patolog Cecilie Alfsen ved Det Norske Radiumhospital. Hun påpeker at bare én av institusjonene referert i studien hadde obduksjonsrater som tillot utsagn om kvalitet. Det var Zürich universitetssykehus, som undersøker opp mot 90 % av sine døde, og som kunne dokumentere en klar resultatforbedring fra 30 % alvorlige feil i 1972 til 14 % i 1992.
– En slik fremgang skyldes både læringseffekter fra obduksjonsgjennomganger og reelle medisinske fremskritt. I Norge, hvor obduksjonsratene er lave, får vi bare små øyeblikksbilder og dermed dårligere kontroll på kvalitetsutviklingen i den medisinske behandlingen, både på landsbasis og ved det enkelte sykehus, mener Alfsen.
