Leger i sykehus blir ofte emosjonelt berørt og trenger iblant støtte når pasienter dør.
En tverrsnittsundersøkelse ved to universitetsklinikker i USA har sett på emosjonelle reaksjoner hos 188 leger som hadde behandlingsansvar for 68 pasienter før de døde (1).
De fleste leger (74 %) hadde en tilfredsstillende opplevelse av å ha behandlingsansvar. Flertallet gav uttrykk for en moderat emosjonell belastning ved pasientens død, men 31 % vurderte dødsfallet som en sterk belastning.
Kvinnelige leger og leger som brukte mest tid på pasientene hadde de sterkeste følelsesmessige reaksjonene. Legens erfaring og spesialiseringsgrad var ikke relatert til graden av emosjonell tilknytning, men til behovet for støtte: Uerfarne leger hadde mer behov for emosjonell støtte enn erfarne. Gjennomgående rapporterte legene at de opplevde uro ved tanken på pasienten og en følelse av maktesløshet etter dødsfallet. Deres viktigste mestringsstrategier var å få støtte hos andre og betrakte døden i et annet, mer positivt lys. Selv om uerfarne leger oppgav at de drøftet dødsfall med erfarne kolleger, var det bare 24 % som opplevde dette som den beste formen for støtte.
Overlege Bettina Husebø ved Bergen Røde Kors Sykehjem mener at studien tar opp et viktig, men forsømt tema i medisinen.
– Generelt får medisinstudenter og leger bare sporadisk trening og hjelp til å håndtere egne sorgreaksjoner. Forfatterne snakker om en konspiratorisk taushet i mange kliniske miljøer, dvs. at uventede eller tragiske dødsfall sjelden blir tatt opp og drøftet. Et sentralt spørsmål er hvem som betaler prisen for legens ubearbeidede følelsesmessige reaksjoner; med stor sannsynlighet er det legens egen familie, sier Husebø.
