Legers forhold til massemedier fenger. Deltakerne stod langs veggene i forelesningssalen da Private Spesialisters Landsforening holdt møte i Bergen i august i år.
Otto Steenfeldt-Foss og Per Egil Hegge foreleste på PSL -møtet. Foto Ellen Juul Andersen
Psykiater Otto W. Steenfeldt-Foss snakket om sårbarhet hos leger og delte erfaringer fra sin virksomhet som lege for leger.
– Dagens helsepolitiske virkelighet utløser avmakt for utøvelse av legeyrket. Overordnede prinsipper om å yte best mulig hjelp til syke og lidende konfronteres med markedsøkonomiske argumenter, som oppleves som en kulturkollisjon. Dette setter leger i en risikosone for psykiske og psykososiale svikttilstander, sa han.
– I tillegg til de faglige og formaljuridiske rammevilkår synes det å være spesielle trekk ved legegjerningen som forsterkes av legens egen personlighetsstruktur, i form av perfeksjonistiske krav til egen fungering. Tvil, skyld, overdreven ansvarsfølelse, den såkalte kompulsive triade, er en garanti for pasienten, men gjør legen ekstra sårbar dersom forventninger og krav ikke innfris, mente Steenfeldt-Foss.
Sårbarheten er særlig uttalt ved kollegial kritikk og der det reises tvil om fagligetisk grunnholdning. Ved brudd på den psykologiske kontrakt mellom legestand og samfunn – forankret i samfunnets krav og forventning om at legen er til for pasienten – risikerer legen medieoppmerksomhet som kan være tung å bære, sa psykiateren.
Per Egil Hegge, redaktør i Aftenposten, sa at det ikke medfører riktighet at alt var så mye bedre før:
– Å lese reportasjer fra rettssaler fra 1890- til 1930-årene er ille. Den gang tok man ikke mye hensyn til den svake.
– Pressens oppgave er blant annet å fremstille personer som har forbrutt seg, samtidig som man skal beskytte enkeltpersoner. Når det gjelder bruk av bilder eller andre identifikasjonstegn, sa Hegge at desto mer prominent en person er, jo sterkere er muligheten for å bli navngitt.
Kåre Willoch, tidligere fylkesmann og statsminister, mente at etikk er å sette andres interesser høyere enn sine egne.
– Lederes personlige eksempler spiller en betydelig rolle. Samfunnet har behov for tillit til sine ledere. Ledere forvarer seg ofte med at det de har gjort, ikke er forbudt. I virkelighetens verden kan man ikke komme forbi at mange handlinger likevel kan være uetiske, mente Willoch.
Han understreket at det er viktig at mediene fortsetter sine avsløringer. Riksrevisjonens arbeid er viktig, men den viktigste riksrevisjonen er mediene.
Reidun Førde, leder av rådet for legeetikk, mente at leger og journalister er ganske like. De har nesten samme idealer og svakheter, oppfattes som arrogante, har evne til å såre og skade, og har manglende vilje til å gå i seg selv. De har stort samfunnsansvar og makt. Når det gjelder profesjonsetikken, burde den være ganske lik, mente Førde.
– Mediene får opp faglige og etiske verkebyller som vi ikke ordner opp i selv, fortsatte Førde, som gav uttrykk for at legestanden må rydde i eget hus, og tåle faglig uenighet. Hun stilte også spørsmålet om hvem som skal vokte mediene og etterlyste større interesse blant journalister til å undersøke hvordan de påvirker samfunnsutviklingen, også innen medisin.
