Jan Sunder Halvorsen polemiserer i Tidsskriftet nr. 8/2003 (1) mot synspunkter som undertegnede tidligere har gitt uttrykk for i Aftenposten (2) og i Tidsskriftet (3). Vi hevdet der at fagfolk, inkludert oss selv, har hatt en tendens til å overdrive skadevirkningene av seksuelle misbruk. Vi trakk blant annet frem en metaanalyse av undersøkelser blant amerikansk collegeungdom som tydet på at skadevirkningene var mindre enn vanligvis antatt i klinisk litteratur (4).
Halvorsen insinuerer at resultatene fra denne studien er falske, fordi forfatterne skulle ha pedofile sympatier. Slike synspunkter er lite interessante så lenge man ikke kan påvise feil og fordreininger i utvalg, metoder og fortolkninger av data, noe Halvorsen ikke gjør. Ingen har, så vidt vi vet, klart å så alvorlig tvil om den vitenskapelige analysen av dataene. Studien ble vurdert av langt flere eksterne fagvurderere enn vanlig før publisering, og i etterkant ble den også gjennomgått av National Academy of Sciences, uten at man fant grunn til kritikk.
Det vesentlige i Halvorsens artikkel (1) dreier seg om nyere tvillingstudier, som vi faktisk etterlyste, men som ikke var publisert da vi skrev våre artikler (2, 3). Han siterer en australsk studie der om lag 2 000 likekjønnede tvillinger ble telefonintervjuet (5). I par hvor bare den ene tvillingen var utsatt for misbruk, var denne tvillingen senere mest plaget med atferdsforstyrrelse, depresjon, selvmordsforsøk, angst og nikotinavhengighet. Det er selvsagt mulighet for feilkilder i en slik undersøkelse. Vi vet bl.a. ikke om den seksuelt misbrukte tvillingen var mer nervøs enn den ikke-misbrukte før misbruket fant sted. Det hadde også vært ønskelig å ha hatt resultatene for eneggede par atskilt fra toeggede, slik at genetisk sårbarhet, ikke-seksuelle familiebelastninger og seksuelle overgrep i noen grad kunne atskilles. Det viktigste resultatet er likevel at selvrapportert seksuelt misbruk, kontrollert for familiebakgrunn, er assosiert med økt risiko for psykiske lidelser.
Halvorsen hevder på grunnlag av Teicher og medarbeideres undersøkelser (6) at seksuelle overgrep fører til skader i hippocampus og amygdala. Halvorsen mener at skaden i det limbiske system er spesifikk, hva han nå mener med det.
Bedre kunnskap er selvsagt nyttig for dem som skal hjelpe barn og deres familier etter katastrofer og traumatiske opplevelser. Uten at alvorlig rammede barn studeres prospektivt og longitudinelt helt opp i voksen alder, vil den informasjon man får, selv ved avanserte atferdsmessige eller biologiske forskningsmetoder, ha begrenset verdi.
