Staten har overtatt sykehusene, og en ny sykehusdebatt er reist. Vi har unike muligheter til ny organisering, og har sett de første tegn til en ny modell. Et par lokalsykehus er foreslått nedlagt, enkelte små fødeavdelinger foreslås gjort om til jordmorstyrte fødestuer. Særlig det siste vil mange ha delte meninger om.
Sentralsykehusene har vært hjørnesteiner i vårt sykehusvesen. Noen steder har man imidlertid sett at ambisiøse politikere og leger har forsøkt å bygge sentralsykehus ut til små helsepolitiske kongeriker. Helsedirektør Karl Evang stod i sin tid for sentralsykehusideen. Han ble av mange beskyldt for sentralisering, særlig i de fylker som måtte nedlegge lokalsykehus. Selv hevdet han at modellen i virkeligheten var desentralisering. Han hadde antakelig rett.
En rekke krav kan naturlig reises til et norsk sykehusvesen:
Et medisinsk-faglig høyverdig tilbud med alt det moderne medisin kan tilby er primært.
Helsebudsjettenes størrelse gjør det nødvendig å hente en optimal rasjonaliseringsgevinst – «mest mulig ut av hver krone».
Publikum på sin side ønsker et tilbud i sin nærhet. Ingen ønsker timelange reiser for de enkleste undersøkelser eller vurderinger. Det ligger også realiteter bak et krav om hjelp i nærmiljøet. En vurdering av hva lange avstander koster, savner vi. Både tapt arbeidstid og reiser koster samfunnet penger.
Det er mulig at alle krav kan innfris. Små spesialiteter som øye, øre-nese-hals, revmatologi, nevrologi, hematologi, endokrinologi, patologi m.m. stiller sjelden store krav til øyeblikkelig hjelp-funksjonen, men de krever ofte den mest avanserte kunnskap og teknikk. Det kan stilles spørsmål om det ikke er her det kan spares både penger, personell og nattevakter. Som ekstra gevinst får man større og mer slagkraftige avdelinger faglig sett.
Personlig tror jeg ikke man henter de store gevinster ved å ignorere det en lokalbefolkning kjemper hardt for å beholde. De har gode argumenter for sitt syn. Vi som leger bør også vokte oss for å bli «sekterister». Tjenesten på mindre sykehus gir en bredde og et helhetssyn som de store sykehusene ikke lenger kan sørge for. Med et hjertesukk ber jeg om at den ofte overtunge administrasjon blir lagt under lupen.
