Kurativ strålebehandling ved prostatakreft

Den optimale behandlingen av pasienter med lokalisert prostatakreft er meget omdiskutert. De etablerte aktive behandlingstilbud med kurativ målsetting er prostatektomi eller strålebehandling med eller uten hormonbehandling.

Seleksjon av pasientene til prostatektomi eller stråleterapi er i vesentlig grad avhengig av pasientens alder, forventet livslengde, svulstens histologi, utbredelsen og den biokjemiske markøren prostataspesifikt antigen (PSA). Hos noen vil kreften fort utvikle seg aggressivt til en alvorlig livstruende sykdom, mens kreften utvikles langsomt hos andre uten å redusere livslengden.

Det er i dag enighet om at sykdomskategorisering ut fra histologi, klinisk eksplorasjon av kjertelen og PSA er mer avgjørende for sykdomsforløp enn valg av behandling. I tillegg medfører enhver behandling bivirkninger som, selv om de oftest er lette, kan ha betydning for pasientens livskvalitet.

Prosjektets målsetting var å beskrive behandlingsrelaterte bivirkninger for en norsk pasientkohort, og det bidrar med nye prognostiske markører for alvorlighetsgrad av prostatakreft.

Fra 1989 til februar 1996 fikk 203 pasienter med T1- 4pN0M0 prostatakreft ekstern strålebehandling ved Radiumhospitalet. Dette materialet representerer den hittil største rapporterte serie av pN0M0 prostatacancer etter kurativt rettet strålebehandling. Sammenlikning av de to histologiske graderingssystemer – WHO og Gleason – viste at Gleasons system kunne skille bedre enn WHOs graderingssystem mellom pasienter med lav eller høy risiko for tilbakefall. Dessuten introduserte vi for strålebehandlede pasienter en ny gruppering av Gleason-skåre (2 – 7A versus 7B-10).

Ved hjelp av serumsprøver og/eller immunhistokjemiske undersøkelser av vevsprøver kunne man identifisere subgrupper av prostatasvulster med nevroendokrin differensiering og/eller økt vekstfaktor (HER-2). Påvisning av disse markører var knyttet til forkortet progredieringsfritt intervall.

I vår livskvalitetsundersøkelse angav de fleste pasienter med prostatakreft lette eller moderate langtidsproblemer etter aktiv behandling. Prostatektomi var oftere korrelert med vannlatingslekkasje og impotens enn høyenergetisk strålebehandling. Derimot førte strålebehandling til rektale problemer i form av blod og slim i avføring. Til tross for disse sekvelene var det ingen forskjell i global livskvalitetsskåre mellom behandlingsgruppene eller ved sammenlikning med en alderskontrollert normalpopulasjon.

Ved hjelp av en immuncytokjemisk metode påviste man tumorceller i beinmarg hos pasienter med prostatakreft > 18 måneder etter strålebehandling. I motsetning til førstegangsprøven hadde påvisning av beinmargsfremmede celler etter behandling prognostisk betydning for tilbakefall.

Pasienter med T1/2 og Gleason-skåre < 7B og pN0M0 representerer en prognostisk gunstig gruppe med 97 % cancerspesifikk femårsoverlevelse, mens det tilsvarende tall var 89 % for alle andre pasienter. Førstnevnte pasienter trenger sannsynligvis ikke adjuvant hormonbehandling. Lymfeknutetoalett bør utføres for å sikre pN0 bekkenbegrenset sykdom før kurativt rettet strålebehandling iverksettes.

Avhandlingens resultater kan være til nytte for legene i veiledning av pasienter med lokalisert prostatakreft når det gjelder å informere om mulige bivirkninger og identifisere pasienter med økt risiko for tidlig tilbakefall hvor systemisk behandling eventuelt er indisert.