Osteoporose ved revmatoid artritt

Det har i lang tid vært kjent at det er økt risiko for osteoporose ved revmatoid artritt. Likevel har man før denne avhandlingen ikke visst omfanget av osteoporose ved revmatoid artritt, hvor stort beintapet er hos pasienter med leddgikt fulgt over tid og behandlet i henhold til gjeldende klinisk praksis og rutine, og hvilke risikofaktorer som er knyttet til utvikling av osteoporose.

Forekomst og mulige risikofaktorer for osteoporose ble undersøkt i et representativt utvalg på 488 pasienter med leddgikt (94 menn og 394 kvinner), rekruttert fra Oslo leddgiktsregister hvor 85 % av alle pasienter med revmatoid artritt bosatt i Oslo er registrert.

Osteoporose og/eller redusert beinmasse forekom dobbelt så hyppig hos både mannlige og kvinnelige pasienter med revmatoid artritt sammenliknet med friske kontrollgrupper. Den var knyttet til høy alder, lav kroppsvekt, redusert fysisk funksjon, revmatoid faktor i blodet, og bruk av glukokortikosteroider. Etter to år ble 366 (68 menn og 298 kvinner) av de 488 inkluderte pasientene undersøkt på ny. Beinmassen for hele gruppen var da redusert med – 0,29 % i ryggen og med – 0,77 % i hoften. Store forskjeller ble funnet mellom menn (rygg –1,01 %, hofte –1,95 %) og kvinner (rygg – 0,11 %, hofte – 0,47 %) og mellom de som ikke fikk (rygg – 0,43 %, hofte –1,20 %) og de som fikk osteoporosebehandling med enten østrogen eller bisfosfonater (hofte +0,50 %, rygg +1,64 %). Kjønnsforskjellene ble forklart ut fra andelen som brukte osteoporosebehandling (østrogener eller bisfosfonater) blant kvinner (44,1 %) og menn (4,7 %). Hos kortisonbehandlede pasienter ble beintapet stoppet hos dem som brukte osteoporosebehandling (hofte – 0,10 %, rygg +0,94 %), mens beinmassen ble betydelig redusert (hofte –1,84 %, rygg –1,95 %) hos dem som ikke brukte osteoporosebehandling.

Disse resultatene har betydning for å forstå omfanget av osteoporose. De vil dessuten kunne ha betydning for helseplanlegging relatert til forebygging og behandling av osteoporose hos pasienter med revmatoid artritt.

Vi testet også anbefalte og egenutviklede kliniske kriterier, utviklet for å identifisere leddgiktspasienter med høy risiko for osteoporose. De anbefalte kriteriene (basert på alder, grad av sykdomsaktivitet og fysisk funksjon) testet på våre pasienter greide å identifisere 67 % av mennene med osteoporose, mens for kvinner var andelen 74 %. Våre egne kriterier (basert på alder, vekt, grad av sykdomsaktivitet, fysisk funksjon og bruk av kortison) økte andelen av identifiserte osteoporosepasienter til 82 % for kvinner og 83 % for menn. Våre kriterier gjør det lettere å identifisere de pasientene med revmatoid artritt som har høy risiko for osteoporose og som bør få tilbud om beinmassemåling for diagnostisering av sykdommen og eventuelt behandling for å redusere risikoen for konsekvensen av osteoporosesykdommen – beinbruddet.