GlaxoSmithKline har verken i dette innlegget i Tidsskriftet eller i andre fora klart å påvise noen feil i Brennpunkt-programmet. De har etter sendingen av progammet hevdet at de fire overlegene som mottar store summer fra firmaet for å delta i det som fra firmaets side er en markedsføringskampanje for Seroxat, ikke mottar 600 000 i året, men 225 000 i året.
Representanten for disse fire legene har flere ganger bekreftet at de mottar 600 000 til sammen fra GlaxoSmithKlines avdelinger i tre nordiske land. Dette går også frem av regnskapet til firmaet som de fire legene har dannet for å motta pengene. Så dette faktum er veldokumentert. Derfor brukte vi det også i programmet. GlaxoSmithKline tok ikke opp dette spørsmålet med oss før sendingen.
Å lire av seg generelle påstander om feil uten engang å forsøke, eller langt mindre lykkes i å påvise dem i noen konkret form, er en debatteknikk som forklarer noe om hvorfor legemiddelindustrien stadig opplever en tillitskrise i forhold til mediene.
Det mest interessante ved denne saken er imidlertid ikke størrelsen på beløpet, som er betydelig uansett, men det prinsipielle i at fire overleger på denne måten blir brukt i en markedsføringskampanje. Det er flere interessante prinsippspørsmål som her reises, men GlaxoSmithKline forsøker å kneble denne debatten med sine fåfengte talldiskusjoner og vage formuleringer om at «det trengs klare kjøreregler og stor aktsomhet». Her har de mulighet til å vise aktsomhet, men de sier nei til aktsomhet og ja til markedsføring. Poenget er at det finnes en økonomisk binding som gjør at det kan stilles spørsmål ved disse legenes uavhengighet.
