Det som ikke kan måles, kan heller ikke forbedres. Dette er et kjent uttrykk fra sikkerhetsstyring i verkstedindustrien, uten at jeg kan angi kilde. Lars Ole Goffeng og medarbeidere har meget betimelig publisert en artikkel om strømulykker i Tidsskriftet nr. 17/2003 (1). Jeg frykter at de samtidig, kanskje utilsiktet, har belyst dette dilemmaet.
Et av hovedbudskapene var at «undermelding av arbeidsulykker med elektrisk årsak er betydelig». Måleparameteret de benytter, er skader per 100 personår, uten at «personår» er nærmere definert. Lokale tillitsvalgte i bransjen har fortalt meg at det er vanlig å benytte dette begrepet, og at det må omfattes synonymt med antall ansatte per år, uten at det er tatt høyde for deltidsstillinger, sykefravær, overtid etc.
Dersom dette er riktig, har man etter mitt syn et inkonsistent måleparameter, som i realiteten gjør det meget vanskelig å følge en utvikling over tid. Arbeidstilsynes praksis med å telle antall ulykker per bransje og år, har etter mitt syn samme svakhet.
Offshore og i den del av verkstedindustrien som betjener offshorebransjen har det i en årrekke vært vanlig å rapportere hendelser etter alvorlighetsgrad (2) og per million utførte arbeidstimer. Det har vært mange diskusjoner om konsistens i disse målingene også, men man unngår i alle fall å få feil både i teller og nevner. Noe tilsvarende burde være mulig i elbransjen, selv om det kanskje krever et forarbeid med å få orden på sine timelister.
