Vi har i vårt innlegg omtalt det vi har oppfattet som svakheter ved ALLHAT-studien (1). Valg av klortalidon som studiemedikament vakte også en viss oppsikt i USA siden det var i utakt med forskrivningspraksis. Hydroklortiazid ble brukt 20 ganger så hyppig som klortalidon. ALLHAT-forfatterne vedgår selv svakheter ved studien, bl.a. at blodtrykkene kom ulikt ut i gruppene, at behandlingsopplegget var spesielt og favoriserte klortalidongruppen, og at det kan være usikkerhet forbundet med å ekstrapolere data fra ett medikament til et annet i samme medikamentklasse (2).
ALLHAT-forfatterne tar også opp uheldige effekter av klortalidon, spesielt effekten på kaliumnivå og glukosemetabolisme (2, 3). Å henvise til publiserte artikler i anerkjente tidsskrifter som tar opp problemet med tiazidindusert hypokalemi, må være legitimt uten å bli beskyldt for «selektiv sitatkunst» av Meland & Flottorp. Vi er for øvrig ikke uenige i at lave doser tiazider har mindre metabolske bivirkninger, dette har vi selv tatt opp i ulike sammenhenger. Kanskje mer relevant enn dose er den store forskjellen i halveringstid mellom tiazider og klortalidon. Halveringstiden for klortalidon er rundt 50 timer, og den diuretiske effekten kan vare 2 – 3 dager. Derfor kunne klortalidon brukes annenhver dag, noe som fremgikk av Felleskatalogen og Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell.
I de nye europeiske retningslinjene (4), til forskjell fra de amerikanske, vektlegges risikostratifisering, noe vi er helt enige i. Vi mener, i motsetning (?) til Meland & Flottorp, at god blodtrykkskontroll også er viktig. Tiazider hører absolutt med blant de blodtrykksmedikamentene som er nødvendig for å oppnå dette. Hos noen vil det kunne være egnet som førstevalg, hos andre ikke.
At Meland & Flottorp sår tvil om vår faglige integritet, avsporer debatten. Vi vet at vi også stiller strenge faglige krav og prøver å holde oss til sak.
