Old Drupal 7 Site

Terapeutiske antistoffer som treffer blink

Ragnhild Ørstavik Om forfatteren
Artikkel

Terapeutiske antistoffer rettet mot overflateproteiner på aktiverte T-celler benyttes ved immunsupprimerende behandling. Ny forskning tyder på at antistoffene ikke virker ved å blokkere reseptorer – de dreper cellene direkte.

Immunologisk forskning har de siste årene gjort store fremskritt. Denne utviklingen har også gitt kliniske verktøy for pasientbehandling. Vi har blant annet fått blokkerende antistoffer rettet mot proinflammatoriske cytokiner. Tumornekrosefaktor alfa (TNF-alfa)-antagonister er best kjent.

Grunnforskning på cellulære interaksjoner mellom T-celler og antigenpresenterende celler har vist at T-cellene benytter seg av kostimulatoriske reseptorer eller ligander for stimulering og aktivering av T-cellens effektorfunksjon. Blokade av slike signaler har i dyreforsøk vist sterk immunsupprimerende effekt. En rekke overflateproteiner har vist seg å være viktige, blant annet CD40-ligand (CD40L).

I Nature medicine (1) presenteres ny viten om CD40L og rollen til antistoffantagonister i behandling av transplantat-mot-vert-reaksjon (GVH-reaksjon). CD40L har vært kandidat for målrettet immunsupprimering, fordi den er viktig i samspillet mellom T-cellen og antigenpresenterende celler. CD40L uttrykkes bare på aktiverte T-celler.

– Tidligere har man trodd at antistoffer rettet mot CD40L blokkerte kostimulerende signaler fra antigenpresenterende celler, forklarer Ludvig Munthe ved Immunologisk institutt, Rikshospitalet. – Dette viser seg nå sannsynligvis å være feil. Ifølge denne studien aktiverer terapeutiske antistoffer rettet mot CD40L på T-cellens overflate komplement og fører til tap av aktiverte T-celler. Forfatterne konkluderer derfor med at anti-CD40L-antistoffer ikke interfererer med intercellulære mekanismer, men dreper transplantatspesifikke celler direkte.

– Betydningen av Fc-reseptorbærende celler er ikke klarlagt. Derfor er vi ennå ikke helt sikre på hvordan de terapeutiske antistoffene virker. Studien representerer likevel et nytt og viktig fremskritt på veien til klinisk anvendelse av et spennende prinsipp, sier han.

Anbefalte artikler