Frank E. Åbyholm gir i Tidsskriftet nr. 18/2003 et skjevt bilde av plastikkirurgi og skaper et unødvendig motsetningsforhold mellom offentlig godkjente private sykehus og offentlige sykehus (1).
Ved Axess Sykehus og Spesialistklinikk har vi plastikkirurgi som ett av våre forretningsområder. Vi har avtale med samtlige helseregioner, slik at pasienter som faller inn under ordningen fritt sykehusvalg, kan velge å la seg behandle hos oss. 75 % av «våre» pasienter innen plastikkirurgi får sin behandling dekket av det offentlige, med utgangspunkt i et medisinsk behov. Kun 25 % oppsøker oss for rene kosmetiske inngrep og betaler selv. Den største delen av plastikkirurgien ved Axess omfatter altså pasienter som ellers ville blitt stående i kø for å bli behandlet i det offentlige helsevesenet.
Åbyholm tar til orde for å holde kosmetisk kirurgi helt atskilt fra det offentlige helsevesen, og er bekymret for at en del av den kosmetisk-kirurgiske virksomheten ved private sykehus på lengre sikt vil bli finansiert av det offentlige. Dette er en unødvendig bekymring, da den offentlige finansieringen av et slikt inngrep er avhengig av at behandlingen har et medisinsk grunnlag.
Åbyholm antyder at leger som velger å benytte sin kompetanse i private sykehus foretar et tvilsomt yrkesetisk valg. Axess legger stor vekt på å organisere virksomheten slik at vi kan behandle flest mulig pasienter, og er vi opptatt av at legene skal bruke en minimal del av arbeidstiden på administrative gjøremål. En av drivkreftene for våre plastikkirurger er nettopp et ønske om å bruke hovedtyngden av arbeidstiden på å behandle pasienter. Det faktum at man får en betaling som står i forhold til den innsatsen man gjør, gir ingen grunn til å trekke yrkesetikken i tvil.
Fremtiden for norsk plastikkirurgi og for pasientgrupper med alvorlige lidelser er avhengig av to forhold. Det ene er i hvilken grad det norske helsevesenet totalt sett, det vil si både offentlige og private sykehus, klarer å stille kompetente kirurger til rådighet slik at pasienter med alvorlige lidelser står i kø så kort tid som mulig. Det andre er å opprettholde og videreutvikle en finansieringsordning som gir pasienter som har et medisinsk behov offentlig finansiering av nødvendige kirurgiske inngrep. Vi skaper et langt bedre tilbud gjennom å samarbeide enn ved å skape skillelinjer. Det er ingen tvil om at en kompetanseflukt fra det offentlige helsevesen er en utfordring, og Axess bidrar gjerne i en diskusjon om mulighetene for samarbeid.
