Doktor William Carlos Williams – hverdagens poet

William Carlos Williams, 1926 (4)

Legen William Carlos Williams (1883 –  1963) var en av de store lyrikere i USA i det 20. århundre. Han ble født i industribyen Rutherford noen mil utenfor New York. Faren var engelskfødt, moren kom fra Martinique og hadde fransk, spansk og jødisk bakgrunn. Williams tok medisinsk embetseksamen i 1906 og spesialiserte seg i pediatri. Fra 1910 praktiserte han som huslege, barnelege og fødselslege i sin fødeby, der han ble boende til sin død. Han hevdet med stolthet at han var den eneste amerikaner som hadde hatt den samme adressen i femti år.

Helt fra ungdommen hadde han en ambisjon om å bli forfatter. I 1909 utgav han sin første diktsamling. Senere gav han ut en rekke samlinger med i alt flere hundre dikt (1). Han skrev også essays, noveller og romaner, dessuten et episk verk med dikt og prosa i fem små bind, med nabobyen Paterson som bakgrunn. Williams fikk sitt første av flere cerebrale insulter i 1951. Han måtte slutte å praktisere, men han fortsatte å dikte og gav ut sine siste dikt i 1962. Jan Erik Vold har gjendiktet et utvalg (2).

Williams fant inspirasjon i de nærmeste omgivelser, i dagliglivet i hjembyen. I lyrikken hans var ethvert emne like poetisk og ble fremstilt i anskuelige bilder og sanseuttrykk, i presise og dagligdagse ord, som i diktet Tenkeren (2):

Williams hadde ikke sans for akademiske dikt med idéinnhold og symboler. Slike dikt var bleke og tomme, mente han. Han ville la ordene få sin opprinnelige mening tilbake, la dem beskrive tingene slik de egentlig er, i sin naturlige sammenheng. Han skrev om det han så, med presise detaljer, og kom ikke med vage generaliseringer. Først og fremst skrev han om mennesker. Han ville vise hvordan enhver menneskelig handling har betydning, selv om den først kan virke ubetydelig. Williams var påvirket av sine landsmenn Walt Whitman (1819 – 92) og Ezra Pound (1885 – 1972), men skapte snart sin egen stil. Han var opptatt av det amerikanske språket og kunne fange inn en setning som flagret forbi og sette den ned på det papiret som måtte være for hånden. Diktet Detalj er nok et slikt øyeblikksnotat (2):

Til tross for sin selvpålagte nøkternhet vek Williams ikke helt tilbake for å bruke spenstige metaforer. Portrett av en kvinne begynner slik (2):

Williams følte aldri noe konkurranseforhold mellom poesi og legegjerning. Han så medisinen og diktningen som to sider av samme sak, der den ene virksomheten inspirerte og kompletterte den andre. Han hentet stoff til sitt forfatterskap fra legeyrket, særlig i romanene og novellene (3), men også i lyrikken. Diktet Le médecin malgré lui (Doktor mot sin vilje) har fått sin tittel fra en komedie av Molière. Her leker Williams kokett og selvironisk med legepraksisens prosa, men bakenfor fornemmer man glede og stolthet over yrket. I norsk gjendiktning lyder diktet slik (2):

I sin selvbiografi har Williams et kapittel som heter The practice (4). Det begynner med en slags trosbekjennelse. «Det er hverdagens ensformige arbeid, dag inn og dag ut, som gir den egentlige tilfredsstillelsen i en legepraksis. De halvannen million pasienter en lege har sett på sine daglige besøk hverdager og søndager i førti år, utgjør hans liv. … Det som alltid har fengslet meg, det er selve sykebesøkene, til alle tider og under all slags forhold, det er å delta ved viktige hendelser i menneskenes liv, når de blir født og når de dør, å se dem dø, å se dem friskne til etter sykdom.»

Så blir han mer konkret. «Jeg kunne begynne besøkene om morgenen etter bare et par timers søvn, sitte i bilen foran et hus og samle styrke til å gå opp trappene og trykke på dørklokken. Men straks jeg så pasienten, forsvant alt dette. I et lynglimt ville detaljene i tilfellet samle seg til et kjent omriss, diagnosen ville vise seg for meg, eller ville nekte å avsløre seg, og jakten var i gang.»

I artikkelen Medisin som litterær virksomhet, i Tidsskriftet nr. 17/2003 skriver Jan C. Frich om hvordan klinikeren kan avdekke det egentlige innhold i det pasienten forteller (5). Williams oppfattet pasientenes beretninger som skjult poesi som alle leger kan få del i. Han opplevde at medisinen gav ham adgang til selvets hemmelige hager. «Legen har en vidunderlig mulighet til virkelig å være vitne til hvordan ord blir født. Ordenes virkelige farger og former blir lagt frem for ham. De bærer sine små byrder som det er hans privilegium å ta vare på med deres ufordervete friskhet. Han kan se hvor vanskelig det har vært å bringe dem frem og hva de er tiltenkt å utrette. Ingen annen er til stede uten den som snakker og vi selv. Vi er ordenes virkelige foreldre. Intet er mer gripende.»

Williams beskriver ikke sine pasienter. Han henter sitt stoff ut fra det de forteller ham. «Diktet springer ut fra de halvt uttalte ord fra pasienter som legen ser hver eneste dag. Han legger merke til hvordan diktets liv gjemmer seg i merkverdige strukturer. Ydmyk stiller han seg til disposisjon, og med sin lange erfaring prøver han så godt han kan å tolke hvordan diktet taler. Det er der hemmeligheten ligger. Dette blir til slutt kanskje legens beskjeftigelse etter et langt livs oppmerksomme lytting.»