D-dimer er en sensitiv, men uspesifikk markør for dyp venetrombose. En ny studie viser at testen er klinisk nyttig.
1 100 pasienter som var henvist med mistanke om dyp venetrombose i underekstremitetene, gjennomgikk standard spørsmål og klinisk undersøkelse (1). Pasientene ble så delt i to grupper ut fra om det var sannsynlig eller ikke sannsynlig at de hadde dyp venetrombose. Deretter ble de randomisert. Den ene gruppen ble undersøkt med kun ultralyd (kontrollgruppe). Den andre gruppen fikk målt D-dimer og fikk deretter utført ultralydundersøkelse, med mindre D-dimertesten var negativ og det klinisk ikke var mistanke om dyp venetrombose. Da ble ultralydundersøkelse ikke utført.
Prevalensen av dyp venetrombose og lungeemboli var 16 %. Blant pasientene som klinisk var blitt vurdert til ikke å ha dyp venetrombose, ble det påvist to tilfeller i D-dimergruppen (0,4 %) og seks tilfeller i kontrollgruppen i en tremåneders oppfølging (p = 0,16). Bruk av D-dimer medførte en signifikant reduksjon i bruken av ultralydundersøkelse.
– Måling av D-dimer har allerede vært i bruk ved norske sykehus for å utelukke dyp venetrombose. Det er imidlertid til dels betydelige forskjeller i de ulike metodenes testegenskaper, og prevalensen i pasientpopulasjonene varierer også. Derfor har det vært umulig å stole på at negative D-dimertester alene utelukker diagnosen, sier assistentlege John-Bjarne Hansen ved Medisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge.
– I denne studien viser man for første gang at kombinasjon av standard klinisk vurdering og måling av D-dimer hos pasienter med mistanke om dyp venetrombose reduserer bruken av ultralyd og sikkert kan utelukke diagnosen ved negativ utredning. En slik utredningsstrategi vil kunne være tidsbesparende og redusere kostnadene. En forutsetning er imidlertid at man har en D-dimertest med tilstrekkelig gode testegenskaper, sier Hansen.
