Legene må bli tydeligere når de vurderer varighet av sykdom. Det krever Rikstrygdeverket når ytelsen tidsbegrenset uførestønad innføres fra 1. januar 2004.
Da deles uføreordningen i to; en varig og en tidsbegrenset uførestønad. Målet er å hindre utstøting av arbeidslivet, og redusere antall uføretrygdede. Lovendringen er nedfelt i Ot.prp. 102 (2001 – 2002). Lov om endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover (tidsbegrenset uførestønad).
Tidsbegrenset uførestønad skal brukes når den fremtidige funksjonsevnen er usikker, og når videre medisinsk behandling, rehabilitering og attføring ikke vil bedre funksjonsevnen på kort sikt. Stønaden kan ytes fra ett til fire år. Mottakeren kan søke på nytt dersom funksjonsevnen ikke har bedret seg under stønadsperioden. De som får denne ytelsen, skal få individuell oppfølging fra trygdekontoret.
Den varige uførepensjonen skal ytes i tilfeller hvor det er helt klart at det ikke er utsikt til bedring i den trygdedes inntekts- eller arbeidsevne. Det er de samme vilkårene som gjelder for rett til tidsbegrenset uførestønad som for varig uførepensjon. Tidsbegrenset uføretrygd beregnes som rehabiliteringspenger.
Rikstrygdeverket understreker at det blir spesielt viktig at legene er tydelige når det gjelder varighet av sykdommen. Legen må også gi uttrykk for om det kan skje en bedring av inntektsevnen på sikt, og gjerne gi innspill til tiltak som kan forbedre funksjonsevnen.
Den nye ytelsen følges ikke av nye blanketter. Når man søker om tidsbegrenset uførestønad, skal man benytte blanketten for legeerklæring ved arbeidsuførhet.
– For en del pasienter som har fått alvorlig svekket helse og blitt arbeidsuføre, og hvor vi som leger vet at det vil ta ett år eller mer før de blir friske nok til å delta i alminnelig eller vernet del av arbeidslivet, kan dette være en fornuftig ordning, mener leder av Alment praktiserende lægers forening, Kjell Maartmann-Moe. Han tror ikke ordningen fører til merbelastning for legene. – Den bidrar snarere til mer fornuftig bruk av oss, fordi vi kan konsentrere oss om behandling fremfor å skrive ut nye legeerklæringer for rehabilitering eller attføring med korte mellomrom, tror Maartmann-Moe.
Les hele saken: www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visnyhet?vp_id=3152
