Alle leger burde være helt på det rene med innholdet i etiske regler for leger vedrørende utstedelse av attester.
Legen har en selvstendig plikt til å innhente alle relevante opplysninger. Illustrasjon Øystein Førre
Dette skriver Rådet for legeetikk i forbindelse med at rådet nylig har behandlet to saker med klage på legers attester ved tegning av livsforsikring. § 4 i Etiske regler for leger sier: «En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt og skal være objektiv og nøytral i sin form. Relevante opplysninger må ikke fordreies eller forties.»
Oppgav ikke diagnose
Den første saken dreier seg om en pasient som tegnet en livsforsikring, og hvor vedkommende valgte ikke å oppgi en alvorlig kronisk progredierende sykdom i egenerklæringen. Hun kontaktet sin primærlege og bad om at denne ikke angav annen grunn til en langvarig sykmelding enn «stress på arbeidet». Legen følte seg presset av pasienten til å etterkomme dette ønsket, dels fordi pasienten selv hadde store problemer med å akseptere sin diagnose. Fire år senere var sykdommen så alvorlig at hun søkte om erstatning fra forsikringsselskapet. Først da fikk selskapet kjennskap til diagnosen som var stilt ved et sykehus flere år tidligere.
Konfrontert med dette har primærlegen «lagt seg helt flat», og beklaget at hun etterkom pasientens ønske om en uriktig attest. Pasienten skulle umiddelbart fått tilbakemelding om at attesten måtte være korrekt, selv om det innebar ubehagelige fakta.
Legen har i sitt tilsvar til Rådet for legeetikk vært svært ryddig og klar i omtalen av sin feilvurdering. Hun har sterkt beklaget denne. Rådet presiserer at i slike saker har legen en selvstendig plikt til å gi alle relevante opplysninger etter nødvendig undersøkelse, uavhengig av hva pasienten selv måtte ha oppgitt i egenerklæringen.
Skjulte massiv sykehistorie
Den andre saken dreide seg om en pasient som søkte livsforsikring med uføredekning og gav en egenerklæring med svært sparsomme helseopplysninger. Hans primærlege ble derfor kontaktet og bedt om supplerende legeerklæring. I denne konkluderes det med at «NN har de beste leveutsikter og god fremtidig arbeidsevne».
Åtte år senere søkte kunden om uføreerstatning. Det fremkom da at han hadde vært sammenhengende sykmeldt og på attføring i mer enn seks år før tegning av forsikringen. Primærlegen hadde hele tiden vært behandlende lege. Bare ett år etter utstedelse av legeerklæringen, ble det søkt om og innvilget full uføretrygd.
Legen hevdet at det fortsatt var mulig å attføre pasienten til et yrke da han skrev «god fremtidig arbeidsevne». Forsikringsselskapet mente en slik formodning ikke kunne begrunne at legen skjulte en massiv sykehistorie i sin erklæring. Tilståelse av uføretrygd året etter var basert på det samme sykdomsbildet pasienten hadde hatt hele tiden.
Rådet for legeetikk måtte konstatere at legen ikke har etterlevd de etiske regler kapittel 4, § 4 og unnlatt å gi alle relevante opplysninger. Rådet vedtok å beklage legens handlemåte.
Rådet vil igjen oppfordre leger til å ha et bevisst forhold til disse reglene. Særlig kan det være fristende å «hjelpe» pasienten til en gunstig forsikringsordning eller et annet gode der det er et tett lege-pasient-forhold.
