Når man blir gammel, stopper man ofte opp ved historiske emner i Tidsskriftet. Min interesse ble vakt av gjennomgangen av Ørnulv Ødegårds artikkel om lobotomi i Tidsskriftet nr. 21/2003 (1).
Tillat meg å si at jeg undrer meg over hensikten. Rent umiddelbart kan det virke som om det skal fremheves hvor «dumme» psykiaterne på den tiden var som ikke ville lytte til et «sannhetsvitne» i Helsedirektoratet.
Jeg har levd med i perioden 1930 – 54 i forbindelse med at jeg har vært svært opptatt av Trygve Braatøy (1904 – 53). I den forbindelse har jeg fått med meg at det var atskillig diskusjon både i Det norske medicinske Selskab og i Tidsskriftet om bruk og misbruk av lobotomi og sjokkbehandling.
På meg virker dette som en form for etterpåklokskap vi kanskje burde ha vært spart for?
Har vi ikke alle rett til å bli vurdert ut ifra kunnskapen der og da – eller som stortingspresident C.J. Hambro (1885 – 1964) uttalte da det var snakk om å reise riksrettssak mot regjeringen Nygaardsvold for feil og unnfallenhet før og etter 9. april 1940: «De gjorde så godt de kunne. Det får være deres unnskyldning og dom.»
Kanskje noen hver heller ville ønske å bli dømt etter Hambros retningslinjer enn ut fra etterpåklokskap.
