Spøkefullt sier Petter Hagemo at han er som skapt for å dirigere. Han har lange armer, og for en kordirigent må det anses som et pluss.
For Petter Hagemo er korsang en viktig del av livet. Foto Gry Bergskaug
Etter å ha vært ildsjelen bak Norsk Pediatrisk Kammerkor i 20 år, har barnelegen Petter Hagemo nå overlatt ansvaret til andre, men det betyr ikke at han har lagt armene i kors over brystet. Han er fortsatt med i koret som fortsatt har sin basis i barneavdelingen ved Rikshospitalet.
– I dag står jeg i bakerste rekke med hendene langt nede i bukselommene, sier han og lar oss forstå at det er en stor overgang fra å ha vært motoren i koret, til å bli et vanlig kormedlem.
Kor-CD
Petter Hagemo startet koret i 1979, og ledet det først i ett år, for så å reise til Nord-Norge. Vel tilbake ved Rikshospitalet i 1986, gikk han rett inn i korledelsen og i 1988 var han igjen dirigent. Han brukte sine lange armer på inspirerende vis helt frem til 2001.
Før han trappet ned, ledet han koret gjennom et festlig 20-årsjubileum i 1999. Høydepunktet var utgivelsen av en egen CD, som gjorde stor lykke og fungerte som en utmerket julegave det året.
– Vi har hele tiden passet på at dette skal være et upretensiøst kor med passe store ambisjoner. Opptakskravet er at man skal arbeide ved Barneklinikken eller kunne dokumentere at man er glad i barn. De aller fleste medlemmene fyller begge disse kriteriene, sier Hagemo. Og legger til at for øvrig er stemmeprøve forbudt.
– Vi har vært nøye med å ikke forsøke oss på ting som er for vanskelige. Derfor tror jeg at det vi synger, det synger vi bra. Nettopp det at vi ikke legger listen for høyt, har vi hatt glede av helt fra starten av. Som ved juletider i 1979, da vi etter bare to øvelser hadde vår debut under julekaffen for alle sykehusets ansatte. Vi sang Deilig er jorden, og det har vi fortsatt med i alle år. Koret har blitt en del av selve juletradisjonen ved Rikshospitalet, sier Hagemo.
Salmer og satire
På slike tilstelninger gir repertoaret seg selv, men korets medlemmer har vært opptatt av å få med en ny julesang for hvert år. Norsk Pediatrisk Kammerkor har opp gjennom årene bidratt med både salmer og satire.
Satiren har ofte vært signert Petter Hagemo. I forbindelse med flyttingen til nytt rikshospital, med overskridelser og tabber, var det nok å ta av. Til tider var Hagemos tekster så krasse at direktøren vennlig anmodet ham om ikke å skrive flere. Han likte ikke at det nye sykehuset ble omtalt som «et fattigdommens minnesmerke». Det hjalp ikke at satiren kom som en tango – heller ikke at det egentlig var stortingspolitikerne og sosialministeren som fikk sitt pass påskrevet. Men diskusjonene om Rishospitalet er historie, og Hagemo og hans kolleger kan konsentrere seg om å glede sine kolleger, pasientene, pårørende og andre ved forskjellige tilstelninger i og utenfor sykehuset, med mer ufarlig materiale.
Prosjektkor
Selv om Petter Hagemo etter eget utsagn har trappet ned korengasjementet, stemmer ikke det helt. For fortsatt er han spontant interessert hver gang noen ymter frempå om korsang. Noe av det morsomste han vet er korprosjekter der det dannes et kor som skal ha begrenset levetid, og som avslutter sin eksistenstid med én eneste konsert. I Asker, der han bor, har han vært med på slike prosjekter fem ganger, senest på førjulsvinteren i 2001.
Av ren sangglede har han dratt i gang det ene koret etter det andre.
– Vi øver da tre måneder, opptrer en gang, og er fornøyde med det. På det meste har vi hatt med 130 sangere i alle aldre, fra 16 til 80 år. En gang har vi hatt med Magnolia Jazzband, og alltid har vi hatt det veldig gøy, sier Petter Hagemo om denne andre måten å jobbe med kor på.
Det siste store prosjektet hadde tittelen Jazzker 2001, og kulminerte med en konsert i Asker kirke. Tittelen viser til at jazzen har mye å bidra med i korsammenheng.
– Ofte har disse prosjektkorene fått et jazzpreget repertoar. Det har sammenheng med at gospel og negro spirituals egner seg godt for kor. Det er sterke og sangbare melodier, sier Hagemo.
Inspirator
Humør er slik han ser det et viktig element dersom et kor skal fungere. I arbeidet med et kor må dirigenten være inspiratoren, den som får ting til å skje. På spørsmålet om han selv spiller noe instrument, svarer Hagemo at han «ikke spiller noe instrument ordentlig».
– Rett og slett fordi jeg ikke har hatt tålmodighet til å lese noter og bli ordentlig god. Men jeg tror at jeg er god til å få folk til å synge. Et av mine forbilder, Skruk-dirigenten Per Odvar Hildre, pleier å si at det som er viktig er ikke hva som kommer ut av munnen, men hva som kommer ut av øynene, sier han.
Selv om han ikke kan skilte med noen store prosjekter akkurat nå, har han et lite korprosjekt på gang. Så lite at han helst ikke vil si stort mer.
– Jeg mener at en hvilken som helst forsamling kan bli et sangkor. Det har jeg fått bevis for mange ganger.
