Hvilke dråper er best mot ekstern otitt?
Øredråper som inneholder steroider, er mer effektive enn eddiksyreholdige dråper ved behandling av akutt ekstern otitt (BMJ 2003; 327: 1201–3).
I en nederlandsk multisenterstudie fra allmennpraksis ble 213 pasienter randomisert til tre behandlingsregimer: øredråper med eddiksyre, eddiksyre og steroider eller steroider kombinert med antibiotika.
Symptomene avtok etter henholdsvis åtte, sju og seks dager, mens kurasjon etter en, to og tre uker var henholdsvis 38 %, 68 % og 75 %. Etter både to og tre uker var det signifikant flere kurerte pasienter i steroid-eddiksyre-gruppen og steroid-antibiotika-gruppen enn i eddiksyregruppen. Residivraten var også lavere i disse behandlingsgruppene.
Acetylsalisylsyre er billig hjertemedisin
Acetylsalisylsyre og dernest blodtrykksenkende legemidler er rimeligere ved forebygging av hjerte- og karsykdommer enn kolesterolsenkende midler (statiner) og platehemmeren klopidogrel (BMJ 2003; 327: 1264 – 7).
I en britisk studie ble estimater over kostnader og behandlingsgevinster beregnet for acetylsalisylsyre, antihypertensiver, statiner og klopidogrel. Kostnad per koronar hendelse ble kalkulert for både mono- og kombinasjonsterapi hos pasienter med ulike risikofaktorer.
Resultatene gikk i favør av acetylsalisylsyre og blodtrykkssenkende midler, mens simvastatin og klopidogrel kom dårligere og dyrere ut.
Antidiabetika og vektreduksjon
Glimepirid som initial behandling ved type 2-diabetes kan ha en gunstigere effekt på kroppsmasseindeks (BMI) enn glibenklamid (Diabetologia 2003; 46: 1611–7).
I en studie fra allmennpraksis i Tyskland ble effekten av de to legemidlene vurdert hos 520 personer med nyoppdaget type 2-diabetes. Halvparten fikk behandling med glimepirid og like mange med glibenklamid.
Etter 12 måneder var det signifikant reduksjon i vekt og BMI i begge gruppene, men de som hadde tatt glimepirid, hadde størst effekt. Både glimepirid og glibenklamid førte til en reduksjon i nivået av fastende blodsukker, Hb A1C, totalkolesterolnivå og LDL-kolesterolnivå. Triglyseridverdiene var lavere i glibenklamidgruppen og HDL-verdiene var høyere i glimepiridgruppen.
Risiko for spiserørskreft ved Barretts oesophagus
Omdanning av oesophagusslimhinne til Barretts oesophagus anses som en prekancerose for adenokarsinom i spiserøret. Regelmessige endoskopiske kontroller anbefales derfor til alle slike pasienter. Imidlertid er det få studier der man har estimert størrelsen av risikoen for oesophaguscancer ved denne tilstanden.
En populasjonsbasert studie analyserte risikoen for utvikling av malignitet i spiserøret hos alle pasienter i Nord-Irland som ble diagnostisert med Barretts oesophagus i perioden 1993 – 99 (BMJ 2003; 327: 534 – 5). Nærmere 3 000 personer fikk diagnosen. Etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på 3,7 år (spredning 1 – 8 år) ble 29 tilfeller av oesophaguscancer påvist.
Insidensen av oesophaguscancer ble estimert til 0,26 % årlig (95 % KI 0,18 – 0,38). Forfatterne konkluderer med at risikoen for kreftutvikling er liten, og at risikoen først og fremst gjelder dem med intestinal metaplasi.
Enklest er best ved tarmreseksjon
Laparoskopisk kolektomi er å foretrekke fremfor åpen kirurgi hos pasienter med divertikkelsykdom. Det er konklusjonen i en ny studie (Arch Surg 2003; 138: 1179 – 86).
Pasienter i laparoskopigruppen hadde signifikant kortere sykehusopphold og færre komplikasjoner enn dem som hadde gjennomgått åpen kirurgi, også etter justering for andre faktorer. Studien var basert på journalopplysninger fra nesten 20 000 pasienter. Én av ti var operert laparoskopisk. Gjennomsnittsalderen hos deltakerne var 60 år, og omtrent halvparten var kvinner.
Kreft hos pasienter med cøliaki
I USA er cøliaki regnet som en sjelden sykdom, i motsetning til i Europa, men dette kan skyldes underdiagnostisering. En rekke europeiske studier har påvist økt forekomst av maligne sykdommer ved cøliaki, men det finnes ingen liknende amerikanske studier.
Nå har en amerikansk gruppe sett på krefthyppigheten hos cøliakipasienter ved New York Presbyterian Hospital, til sammen 381 pasienter undersøkt i perioden 1981 – 2000 (Am J Med 2003; 115: 191 – 5). Forekomsten var signifikant økt for tynntarmskreft, non-Hodgkins lymfom, melanom og kreft i spiserøret. De fleste hadde fått malignitetsdiagnosen før eller samtidig med at cøliakien ble diagnostisert. Etter at cøliakidiagnosen var stilt, var det bare forekomsten av non-Hodgkins lymfom som var økt. De fem pasientene som ble rammet, hevdet at de hadde holdt seg til en streng glutenfri diett, noe som ble bekreftet ved serologisk testing.
Kaffe og te gir ikke risiko for leddgikt
Kaffe- og tedrikking er ingen risikofaktor for revmatoid artritt hos kvinner (Arthritis Rheum 2003; 48: 3055–60).
Harvard-forskere har sammenholdt forekomsten av leddgikt med konsumet av kaffe og te i en kohort fra den såkalte Nurses’ Health Study, en prospektiv studie som pågikk i årene 1980–98. Kartleggingen omfattet over 80 000 kvinner, hvorav 480 hadde diagnosen revmatoid artritt.
Den første analysen kunne tyde på at et kaffekonsum på fire kopper eller mer per dag var assosiert med en moderat økning i sykdomsrisikoen. Etter justering fant forskerne ikke lenger noen sammenheng. Sigarettrøyking, derimot, viste seg å være en signifikant og uavhengig risikofaktor for utvikling av leddgikt.
Diett øker risikoen for nevralrørsdefekter
Kvinner som spiser for lite i tiden omkring konsepsjonen, har kanskje økt risiko for å føde barn med nevralrørsdefekter. Det viser en pasient-kontroll-undersøkelse der omkring 500 barn med slike misdannelser ble sammenliknet med et like stort antall friske (Am J Epidemiol 2003; 158: 1127 – 31).
Mødrene ble spurt om matvaner og medikamentbruk i løpet av svangerskapet. Kvinner som hadde slanket seg, hadde omkring doblet risiko for å få barn med nevralrørsdefekter. Hos dem som hadde fastet, var risikoen økt nesten fem ganger. Blant de vanligste medikamentene var det bare mors forbruk av diuretika som var signifikant forbundet med nevralrørsdefekter hos barna.
Nye screeningmetoder for livmorhalskreft
Enkelte typer humant papillomavirus (HPV) er årsaken til nesten alle tilfeller av kreft i livmorhalsen. I løpet av de senere årene er det utviklet DNA-tester som kan påvise virus i prøver fra cervixsekret. Slike tester har høyere sensitivitet for å påvise celleforandringer enn tradisjonell cytologisk undersøkelse, men er mindre spesifikk.
Hvordan bør de to testene kombineres? Det er utgangspunktet for en britisk studie med over 11 000 deltakere (Lancet 2003; 362: 1871 – 6). Alle ble undersøkt både cytologisk og for påvisning av humant papillomavirus. Der «celleprøven» var usikker eller kvinnene testet positivt for virus, ble halvparten randomisert til kolposkopi. Hos den andre halvparten gjentok man undersøkelsene, inklusive kolposkopi, etter 12 måneder.
Forfatterne konkluderer med at HPV-testing kan brukes som primær screeningmetode. Ved samtidig negativ eller usikker cytologisk prøve kan man gjenta begge testene etter 12 måneder.
