Old Drupal 7 Site

Magert hefte for barn om kreft

Inger Helene Vandvik Om forfatteren
Artikkel

Weinholdt„ Tom

Bruland, Øyvind S.

Hei, jeg er vennen din!

35 s, ill. Lysaker: Dinamo Effekt AS. Gratis

ISBN 82-8111-000-7

Heftet er rettet mot barn og unge som opplever at de selv, en venn eller en i familien får kreft. Utgivelsen begrunnes med at «kunnskap gir styrke, og både du som er pasient, slektning og venn trenger dette for å kjempe kampen mot kreft».

Blant helsearbeidere som arbeider med barn og unge er det en økende erkjennelse av viktigheten av å gi barn ærlig og tilpasset informasjon om deres sykdom og behandling, og at barn må få anledning til selv å sette ord på tanker, følelser og erfaringer og å oppleve at den voksne lytter og tar imot det barnet formidler. Uten slik respekt og støtte fra voksne kan frykt og utrygghet øke, og barnet kan erstatte virkeligheten med fantasier som er langt mer skremmende.

Min opplevelse av heftet er at de mange og store tegningene, terminologi og forklaringer vil virke mer forvirrende og skremmende enn avklarende på barn med kreft og deres pårørende. For sikkerhets skyld bad jeg Silje, 11 år, om å lese heftet. Hun delte min oppfatning, og det var mange medisinske ord hun ikke forstod. Bokens «hovedperson» er Tely, en hvit blodcelle, en leukocytt. Ifølge Silje minner tegningen av ham mer om en «snømann med bein og armer» eller en «misfostret isbjørn», men «jeg har sett i en bok at en lymfocytt ikke ser slik ut». I heftet brukes ellers mange ulike navn på celler. Noen leukocytter er sågar rødfarget! Barn er konkrete i sin tankegang. Når det beskrives at det er tannhjul i cellen, er Siljes kommentar: «Det er ikke tannhjul i en celle, jeg er ikke helt dum!». Ondartede svulster kalles farlige, hvorfor ikke heller kalle det vanskelig å behandle? I behandlingsdelen introduserer Tely sågar sin egen terminologi: kniven, kjemo og strålen. Her beskrives at kniver er farlige og strålebehandling illustreres ved at en svulst «eksploderer i kroppen».

Flere steder poengteres at kreft hos barn har bedre prognose enn kreft hos voksne. «Det fineste som skjer er at dobbelt så mange barn som voksne blir friske». Silje: «Det kan jo være at noen barn har en mamma eller pappa som har kreft!» Sentrale temaer som at det er leit å miste håret eller at det ikke er barnets skyld at de får kreft, er ikke nevnt.

Dette heftet er lite egnet som døråpner for informasjon og samtale mellom barn og voksne. Det er synd, for vi trenger slik litteratur.

Anbefalte artikler