Dette var et tilbakeskritt for oss som ønsker å drive fornuftig allmennpraksis. Jeg skammer meg når jeg etter et telefonråd forteller pasienten at samtalen koster 35 kroner, og at pasienten kan betale neste gang hun er innom kontoret eller når takst 1bd er registrert noen ganger. Ved betalingstidspunktet skal dette påføres egenandelskortet med rette datoer, men hva hvis pasienten fikk frikort i mellomtiden? Skal jeg da si at du må betale selv om du fikk frikort sist måned, og at du kan kreve beløpet tilbakebetalt fra trygdekontoret? Skal faktura sendes dersom pasienten ikke har betalt innen en fastsatt tid? Her må det lages et system for å fange opp slike utestående småbeløp. Det kan jo bli mange måneder, iblant flere år, mellom hvert legebesøk for sjeldne legebrukere.
Jeg gir uttrykk for min beklagelse over ordningen for ikke å miste ansikt overfor pasienten. Jeg forklarer at det ikke er legen som tjener mer på dette, for mange hevder at legene er grådige. Dette skal jeg gjøre kanskje 20 ganger i snitt daglig. Kanskje blir det lettere å ta pasienten inn til en kort konsultasjon. Det blir nok flere korte konsultasjoner fremover, en atferdsendring fremtvunget av ny normaltariff.
En del innbyggere i kommunen er uten fastlege, slik som asylanter og studenter, som ringer og ber om råd. Her kan jeg vel skyte en blå pil etter telefonegenandelen? Slike brukere er ofte dårlige betalere ved fakturerte småregninger.
I dag skal jeg snakke i telefonen med datteren til et eldre ektepar som begge går hos meg med sine vansker. Datteren bor langt unna. Hvem av dem skal betale for slik rådgivning – datteren eller hver av hennes foreldre? Kanskje vil hun ikke at de skal vite at hun har ringt til legen? Vil noen av dem godta å måtte betale for dette?
Det blir mye arbeid med små fakturaer og mer regnskapsarbeid på kontoret. Trivsel i yrkeslivet er knyttet til følelsen av å gjøre noe som er meningsfylt. Jeg lurer på om det finnes andre yrkesgrupper som rutinemessig sender ut slike små fakturaer. Arbeid med å sende, innkreve, regnskapsføre og revidere slike fakturaer overstiger langt fakturabeløpet. Selv et fakturagebyr på 45 kroner dekker neppe de reelle kostnadene.
Det gir en sterk bismak å bruke min og legesekretærens tid på slikt arbeid. Hvis det er et underliggende motiv å ta bort takst 1bd, bør dette frem i dagen.
