Jeg har arbeidet 22 år som allmennlege i Distrikts-Norge.
Jeg har vært både landsbylege og småbylege.
Jeg har brent for mitt fag.
Jeg har trodd på allmennmedisinens idealer.
Jeg har trodd på samfunnsmedisinen.
Jeg har trodd på at staten og Den norske lægeforening forvaltet fornuft og etikk.
Jeg har trodd på fastlegereformen.
Jeg har trodd på kommunikasjon mellom lege og pasient.
Jeg har trodd på at penger alene ikke skal styre kontakten mellom lege og pasient.
Jeg har trodd på lavterskeltilbud for mennesker som trenger trøst, lindring og omsorg.
Jeg har trodd på etikk, fornuft og god medisinsk kunnskap og forvaltning.
Jeg har vært lojal mot lover, avtaler og regler.
Nå er jeg bare trist, opprørt, fortvilet og forbannet!
Jeg har mistet troen på Den norske lægeforening, staten og Stortinget som har forvaltet og skrevet under på denne uanstendighetens avtale!
Jeg har mistet illusjoner!
Jeg ser at mine allmennmedisinske idealer endelig legges døde!
Jeg ser at kontakt mellom lege og pasient handler om penger og regninger!
Jeg vil sammen med pasienten erfare at ord, trøst, lindring, omsorg og kontakt er regninger!
Jeg vil erfare at jeg ikke lenger er lege, men regningsutsteder og gebyrforskriver!
Jeg er oppgitt!
Jeg er for første gang på 23 år flau over å være lege og medlem av Legeforeningen!
Hvorfor ble jeg ikke patolog?
Da hadde jeg sluppet å kommunisere med pasientene mine.
Jeg hadde sluppet å ringe og spørre hvordan de hadde det.
Jeg hadde sluppet å høre deres søken etter lindring og trøst for så å sende regning.
Jeg hadde sluppet å påføre gebyrer.
