Lars Slørdal & Tarjei Rygnestad viser i Tidsskriftet nr. 22/2003 (1) at det er mangelfull kunnskap om farmakologiske egenskaper, virkningsmekanismer og bivirkninger av lokale steroidinjeksjoner. Vi er enige i dette. De skriver at steroidinjeksjoner har tvilsom og i beste fall forbigående effekt ved skulderplager. Med bakgrunn i vitenskapelig litteratur og egen klinisk erfaring vil vi stille noen kritiske spørsmål til denne konklusjonen. Vi holder oss til skulderlidelser, fordi dette forekommer hyppig og ofte behandles med steroidinjeksjoner.
Mange av studiene på dette feltet holder ikke tilfredsstillende kvalitet. De fleste av de refererte studiene er gjort på «skuldersmerter», som kan være så mangt – ikke minst refererte smerter fra nakken. Skuldersmerter skyldes lidelser med ulikt forløp, eksempelvis akutt subdeltoidbursitt med spontan bedring i løpet av seks uker eller tendinitter som kan komme og gå i måneder og år. Ulike tilstander skal behandles forskjellig. Med ulik injeksjonsteknikk blir resultatene inkonsistente (2, 3). Injeksjoner basert på anatomisk presisjon gav suksess hos 60 %, mens det bare var vellykket hos 20 % når injeksjonen ble rettet mot «punktum maksimum» (2). Resultatet av steroidinjeksjoner var statistisk signifikant forskjellig avhengig av om injeksjonen var plassert korrekt anatomisk (3). Flere studier viser positiv effekt av steroidinjeksjoner. Injeksjoner var signifikant bedre enn fysioterapi etter sju uker, men forskjellen jevnet seg mer ut etter 26 og 52 uker (4).
En randomisert kontrollert studie uten statistisk signifikant effekt behøver ikke bety at tiltaket alltid er uvirksomt. Statistikk opererer på gruppenivå, mens individuelle reaksjoner kan være entydig positive. Vi har for eksempel sett hvordan steroidinjeksjoner ved akutt subdeltoidbursitt kan gi dramatisk og vedvarende effekt etter få dager. Det er den individualiserte håndtering av generalisert kunnskap som er kjernen i klinisk praksis. Manglende statistisk signifikans kan skyldes at studiegruppen var for liten eller at inklusjonskriterier eller intervensjon ikke har vært tilstrekkelig standardisert.
Vi trenger et bedre grunnlag for kunnskapsbasert praksis, basert på kliniske forsøk der skulderlidelser defineres mer presist, og med standardiserte behandlingsstrategier som kan gjennomføres i populasjonsstudier (5).
