For ett år siden, da min datter var tre uker gammel, fikk hun kikhoste. Hun var veldig syk og lå i respirator i en uke. Mye av årsaken til at hun ble så syk, er nok at vi ikke ble tatt alvorlig i legesystemet. Vi var i kontakt med helsesøster, legevakt og primærlege før vi til slutt tok affære og drog direkte til sykehuset. Den første natta på sykehuset hadde hun over 50 anfall. Et anfall var så kraftig at hun hadde hjerte- og pustestans. Jeg blir livredd når jeg tenker på hvordan det hadde vært om hun hadde vært hjemme da.
Nå er det gått ett år, og følelsene har på en måte roet seg. Men så møtte jeg en mor med en datter på tre måneder som hadde hatt samme opplevelse: tre legebesøk uten å bli tatt alvorlig. Da hun til slutt fikk dratt til sykehuset, var jenta så syk at innleggelse var nødvendig. Diagnose: kikhoste.
Vi har nå skiftet fastlege. Jeg må innrømme at jeg blir sjokkert når legen på nabokontoret til vår «gamle» fastlege ikke visste om at så små babyer kunne få kikhoste. Ikke engang vår lege, som opplevde å overse et så alvorlig sykdomstilfelle, har overført sin kunnskap om kikhoste hos spedbarn til sine kolleger. Spedbarn har gjerne ikke den karakteristiske kikingen ved kikhoste i så stor grad, og sykdommen gir ikke utslag på CRP (som synes å være noen legers eneste bekreftelse på om et barn er sykt eller ikke).
