Addisons sykdom

Addisons sykdom skyldes vanligvis autoimmun binyrebarksvikt, som medfører mangel på mineralkortikoider, glukokortikoider og binyreandrogener. Målsettingen for avhandlingen har vært å kartlegge forekomsten av binyrebarksvikt og å evaluere substitusjonsbehandlingen.

Prevalens og insidens av Addisons sykdom på Vestlandet ble undersøkt ved gjennomgang av diagnoseregistre og pasientjournaler fra alle sykehusene i Helseregion Vest. Det ble funnet en prevalens på 140 per million innbyggere, noe som er det høyeste tallet som hittil er rapportert internasjonalt. Autoimmune polyendokrine syndromer ble funnet hos 40 % av pasientene. Sammenholdt med data fra andre europeiske land finner vi holdepunkter for at insidensen av autoimmun binyrebarksvikt har økt.

Subjektiv helseoppfatning ble studert i en spørreundersøkelse av 79 pasienter med Addisons sykdom. To validerte spørreskjema (SF-36 og Fatigue) ble benyttet, og resultatene sammenliknet med norske normaldata. Pasientene opplevde redusert vitalitet og generell helse, og økt tretthet (fatigue) i forhold til normalbefolkningen. Parametere for mental og sosial helse var som hos befolkningen for øvrig. Kvinnelige pasienter rapporterte dårligere fysisk funksjon enn kvinner ellers i befolkningen. Vi postulerer at ufysiologisk glukokortikoidsubstitusjon kan være årsak til funnene, og at mangel på binyreandrogener kan ha betydning for kvinnelige pasienters fysiske funksjon.

Det er en velkjent samvariasjon mellom søvnfaser og hormonsvingninger hos friske, mens substitusjonsbehandlingen gir svært ufysiologiske hormonnivåer, spesielt om natten. En spørreskjemaundersøkelse om søvn hos 60 pasienter med Addisons sykdom viste ikke spesielt høy forekomst av klinisk relevante søvnforstyrrelser. Objektiv søvnregistrering med aktigrafi hos åtte pasienter støttet opp om denne konklusjonen.

Det finnes ikke gode objektive mål for å bedømme substitusjonsbehandlingen med glukokortikoider. Vi undersøkte om måling av kortisolnivå i spytt kunne benyttes til individuell dosetilpasning. Metoden er teoretisk interessant, siden den angir nivået av fritt og aktivt kortisol. Vi fant at kortisolnivåer i spytt korrelerer godt med serum-kortisolnivå, og har etablert et referanseområde gjennom døgnet. Måling av kortisolnivå i spytt hos pasienter etter inntak av kortisonacetat viste stor interindividuell variasjon. Metoden kan dermed være et godt alternativ til måling av døgnkurver av serum-kortisolnivå.

Et uavklart spørsmål har vært om mangelen på binyreandrogener (mannlige kjønnshormoner) spiller noen rolle for disse pasientene. Andre har funnet at behandling med binyreandrogenet dehydroepiandrosteron (DHEA) gir økt livskvalitet, og anbefaler slik behandling. En vesentlig del av avhandlingen er en klinisk studie av behandling med DHEA hos kvinner med binyrebarksvikt. Studien påviser ingen forskjell i effekt mellom DHEA- og placebobehandling, og setter dermed spørsmålstegn ved disse anfalingene.