Den omfattende kroppsundersøkelsen

Norge har en unik tradisjon for omfattende kroppsundersøkelser. Slike undersøkelser har vært benyttet hos pasienter med smerter i muskel- og skjelettsystemet og ved en rekke psykiske lidelser. Et sentralt spørsmål har vært: Er det mulig å oppnå pålitelige mål for kroppsholdning, pust, bevegelser og muskelkonsistens, og skiller slike mål mellom friske og syke? Avhandlingen tar sikte på å besvare slike spørsmål.

99 personer (51 friske, 17 pasienter med smertesyndromer og 27 pasienter med psykoser) ble inkludert. Resultatene viste 14 subskalaer: to for kroppsholdning, fem for respirasjon, tre for bevegelser og fire for muskelkonsistens. Ni subskalaer skilte mellom friske og pasienter med psykose, fire subskalaer skilte mellom friske og pasienter med smertesyndromer. Dette tydeliggjør at pasienter med psykoser har mer avvikende kroppsfunn enn pasienter med langvarige smerter i muskel- og skjelettsystemet.

Domenene kroppsholdning og muskelkonsistens viste at ekstremiteter og skuldrer kan formidle én type informasjon og resten av kroppen en annen. Det vil si at en person kan ha strake armer og bein, men en krum rygg. Ryggen kan ha for hard muskelkonsistens, mens armer og bein kan ha for slapp. Slike funn betinger forskjellig behandling. To subskalaer: pustens adaptasjonsevne og motstand mot passive bevegelser (pasientens evne til å la seg bevege uten å gjøre ufrivillig motstand) stod for 97 % av variansen i materialet og gav like mye informasjon om hvor syk pasienten var som de 14 subskalaene.

Variansen innen gruppene var større enn variansen mellom gruppene. Det viser at den omfattende kroppsundersøkelsen skiller bedre mellom individer enn mellom grupper.

Både den globale sumskåre og domeneskårene skilte mellom friske og begge pasientgruppene. Disse skårene kan gi indikasjoner på intervensjonsnivået, men er uspesifikke. De 14 subskalaene gir en systematisk oversikt over negative og positive sider ved kroppsfunnene, noe som muliggjør mer nyansert behandling.

En reliabilitetsstudie viste god reliabilitet og at fysioterapeuter med spesialopplæring kan vurdere kroppen meget likt.

Antallet pasienter var lite og undersøkelsen bør derfor gjentas på et større materiale.

Deltakernes gruppetilhørighet var ikke prøvd holdt skjult for undersøkeren. Det lar seg nemlig vanskelig gjøre å være blind for om pasienter har nakkesleng eller psykose under en hel times undersøkelse. Tre av pasientene med smertesyndromer hadde depresjon, og 14 av pasientene i psykosegruppen var ressurssterke unge personer. Dette kan ha bidratt til å tilsløre forskjeller mellom gruppene. Med disse reservasjoner vil subskalaene kunne representere et nyttig bidrag i behandling og forskning.