Drenasje av væske fra øyet

I øyet er det en kontinuerlig produksjon av kammervann, som bl.a. bidrar til å opprettholde et stabilt øyetrykk. Ved ulike former for glaukom er drenasjen av væske fra øyet redusert, med den følge at øyetrykket stiger. Dette kan føre til skade av synsnerven slik at synet blir varig svekket. Kammervannet dreneres ut av øyet via ulike avløpsveier. Den kvantitativt viktigste drenasjen skjer i kammervinkelen, gjennom trabekelverket, via Schlemms kanal og inn i øyets venesystem. En mindre del av kammervannet dreneres via det uveosklerale avløp, dvs. gjennom ciliarmuskelen til spalten mellom choroidea og sclera, det såkalte suprakoroidalrommet, og videre ut gjennom sclera. I øyet finnes det ikke lymfeårer slik at proteiner og transudat også må dreneres ut av øyet gjennom de uveosklerale avløpsveier. Væsken blir så absorbert av blod- og lymfeårer i orbita. Ved en rekke tilstander kan væske stagnere i det suprakoroidale rom og føre til at choroidea løsner fra sclera, såkalt koroidalløsning.

Bakgrunnen for dette doktorgradsarbeidet var å studere danningen av slike koroidalløsninger og hvordan de påvirker strukturelle forhold i øyeveggen. Første del av avhandlingen omfatter morfologiske studier av mulige avløpsveier for væske fra suprakoroidalrommet og ut gjennom sclera. I den andre del av avhandlingen presenteres en serie med sjeldne kasuistikker, som viser hvordan ulike tilstander kan påvirke det uveosklerale avløpssystem og føre til ansamling av væske i øyeveggen.

Elektronmikroskopiskanning av korrosjonsavstøpninger fra grise- og menneskeøyne viste hvordan væske i det suprakoroidale rom hovedsakelig dreneres perivaskulært, dvs. rundt ulike blodårer som passerer gjennom sclera og ut av øyet. Det ble samtidig funnet store forskjeller i denne drenasjen hos dyr sammenliknet med drenasjen hos mennesker. Både korrosjonsavstøpninger og injeksjoner med farget gelatin i det suprakoroidale rom, viste at det hos mennesker kan være egne kanaler eller kar som drenerer væske direkte fra suprakoroidalrommet og inn i det sklerale venesystem. Histokjemiske undersøkelser, med bruk av markørene Faktor VIII-relatert antigen, 5´-nukleotidase og alkalisk fosfatase, viste at disse kanalene til en viss grad skiller seg fra ordinære blod- og lymfeårer, og at de har flere likhetstrekk med det ordinære avløpssystemet som drenerer kammervann via Schlemms kanal. Disse kanalene kan være uttrykk for anatomiske variasjoner eller de kan være etterlevninger av et mer primitivt avløpssystem (angular aqueous plexus) som man kan se hos dyr, og deres betydning når det gjelder drenasje av væske fra øyet er fortsatt uavklart. I avhandlingens andre del brukes de enkelte sykehistoriene til å forklare hvordan basale fysiologiske mekanismer kan føre til ulike former for koroidalløsning og stagnasjon av væske i det uveosklerale avløpssystem.