Jeg hadde i fjor høst en interessant samtale med en jurist ved trygderetten. Vedkommende ringte opp for å si ifra at hun hadde til hensikt å frigi til en pasient en attest som jeg hadde utferdiget i en uføresak på bestilling fra det lokale trygdekontoret. Grunnen til at jeg hadde anmodet trygdekontoret om å unnta attesten for innsyn fra pasienten, var at det er stort sprik i min og pasientens virkelighetsoppfatning om årsakssammenheng når det gjelder hennes sykdom. Samarbeidet mellom oss har fungert fint hvis man ser bort ifra akkurat dette punktet.
Juristen mente at jeg ikke hadde noen rolle som uavhengig sakkyndig overfor trygden, jeg skulle kun tale pasientens sak. Opplysninger skulle kunne tilflyte pasienten med støtte i pasientrettighetslov, helsepersonellov og forvaltningslov. Unntaket/reservasjonen gjelder kun der kunnskap er til skade for pasienten. Der det var behov for det, ville trygden bruke sine egne sakkyndige for å vurdere saken på grunnlag av opplysninger fra meg.
For meg illustrerer dette godt forskjellen i ståsted for juristene og for oss leger. Lovhjemlene er jo i og for seg greie nok. Som leger blir vi av Rikstrygdeverket og andre bedt om å uttale oss om kompliserte problemstillinger med uklare, selvmotsigende juridiske krav. Sykmeldinger, arbeidsevne, tapt arbeidsfortjeneste, refusjon av billetter og ferie, attester til skole og det militære, scooterdispensasjoner og parkeringsdispensasjoner etc. Disse uttalelsene er basert på fagkunnskap, skjønn og kjennskap til den enkelte pasient og har store og til dels uforutsigbare konsekvenser for alle parter.
Vi kan altså velge juristens fortolkning med støtte i lovverket og være pasientens advokat uansett, med den følge at attester fra oss blir ubrukelige og irrelevante (som han som på nettdebatten på EYR mente at pasienten selv var best i stand til å vurdere om han var ufør), eller vi kan holde oss til attestreglementet, som stiller visse krav. Man kan velge mellom å få hodet kappet av av en jurist innen helsejusen eller av en misfornøyd pasient og dennes advokat.
Hvis man fortsatt ønsker en uavhengig, faglig begrunnet medisinsk vurdering, spesielt i forhold til Rikstrygdeverket, burde man sette grenser for innsyn fra pasienten slik at vurderingen nettopp kan bli uavhengig.
