I Tidsskriftet nr. 1/2004 er det et intervju med leder i Norsk forening for maxillofacial kirurgi, Anne Marie Ransve (1). I artikkelen blir det gitt opplysninger som berører den odontologiske spesialiteten oral kirurgi og oral medisin og som krever en presisering. Videre er beskrivelsen av fagområdet oral/maksillofacial kirurgi ikke helt i samsvar med de opplysninger vi sitter inne med.
Oral kirurgi og oral medisin ble i 1952 opprettet som en av de to første odontologiske spesialitetene i Norge. I tråd med internasjonal utvikling kreves det for denne spesialiteten en femårig heltidsutdanning, som består av basalutdanning (kurser og seminarer), klinisk tjeneste (inkludert ett års tjeneste i oral-/kjevekirurgisk avdeling ved universitetssykehus), sideutdanning i relevante medisinske fagområder og godkjent spesialistoppgave. Etter initiativ fra Helsedepartementet iverksettes det nå en økning i utdanningskapasitet og en endring slik at deler av utdanningen kan foregå ved andre sykehus med oral-/kjevekirurgiske avdelinger. I dag er det til sammen 14 kandidater under utdanning i spesialiteten. Behovet for oralkirurger er beregnet til én spesialist per 70 000 innbyggere. Dette tilsvarer ca. 65 klinisk aktive spesialister på landsbasis. Per i dag finnes det omtrent 43 godkjente oralkirurger, hvorav langt over halvparten arbeider ved de odontologiske fakultetene, ved universitetssykehus og ved øvrige sykehus.
Det er en formell og reell forskjell på en lege eller tannlege med kompetanse innenfor en disiplin, noe som oppnås gjennom etterutdanning, og en formelt godkjent medisinsk eller odontologisk spesialist.
Volumkirurgien, som Ransve omtaler, er viktig for det felles fagområdet oral og maksillofacial kirurgi. Ved de sykehusene som har oral-/kjevekirurgiske avdelinger eller seksjoner, tar oralkirurgene hånd om tann-, kjeve- og ansiktstraumene og deltar i det tverrfaglige traumeteamet. Oralkirurger ved sykehus gjennomfører etter hvert en betydelig mengde elektiv kirurgi på pasienter som krever innleggelse, slik som ortognatisk kirurgi, kjeveleddskirurgi, rekonstruksjonskirurgi, rehabilitering med mer avansert implantatkirurgi mv. Det er, etter det vi har kunnet bringe på det rene, få pasienter som sendes fra de øvrige universitetssykehusene eller andre sykehus med oral-/kjevekirurgisk avdeling til Ullevål universitetssykehus. Behovet og indikasjonene ligger vel i dag på det spisskompetansenivået som det kraniofaciale teamet på Rikshospitalet representerer.
Jeg er enig med Anne Marie Ransve i at oral/maksillofacial kirurgi er et spennende og utfordrende spesialfelt. Det er i dag en klar underbemanning på landsbasis. Det er en viktig målsetting å kunne tilby nødvendig spesialistbehandling i alle deler av landet.
Spesialister i oral kirurgi har sin basis i odontologien, og en vesentlig del av henvisningene kommer fra tannleger. Spesialister i oralkirurgi har god erfaring med teamarbeid i helsevesenet og i sykehusene og representerer på denne måten et viktig bindeledd mellom medisin og odontologi.
