I forbindelse med røykeloven har jeg kritisert Erik Dybing og Tore Sanner for å ha oppgitt uholdbare referanser for sine påstander om at selv svært lave nivåer av passiv røyking fører til økt risiko for lungekreft og hjerteinfarkt (1).
I sitt svar i Tidsskriftet nr. 3/2004 lar de helt være å kommentere dette (2). I stedet kommer de med referanser til andre undersøkelser. Hvordan kan de vente at den alminnelige leser skal ha tillit til nye referanser så lenge de later som ingenting med hensyn til de feil som ble påpekt med de første referansene?
Det øker ikke tilliten at Dybing & Sanner i omtalen av studien til Enstrom & Kabat fra California nevner negativ omtale på lederplass i The Lancet, men ikke den langt videre forutgående debatten i BMJ.
Redaktøren i BMJ fant det til slutt nødvendig å understreke studiens positive sider og uttrykte dyp bekymring over antirøykernes følelsesmessige reaksjoner på artikkelen. Skjev seleksjon av referanser er jo selve kjerneproblemet i denne saken. Det uroer meg at redaktør Charlotte Haug på lederplass omtaler svaret fra Dybing & Sanner som en «imøtegåelse» av min kritikk (3).
Det virker som om Dybing og Sanner ikke helt skjønner tillitsproblematikken i denne saken. La meg gjøre den tydeligere. Tore Sanner er leder for organisasjonen Tobakksfritt. På dens Internett-side fremgår det at totalforbud mot røyking på serveringssteder var en prioritert arbeidsoppgave for organisasjonen i 2002. Med dette forhåndsstandpunktet og engasjementet ble Sanner satt til å gjøre en kunnskapsoppsummering om saken sammen med en meningsfelle.
Både Dybing og Sanner er uunnværlige i kunnskapsoppsummeringer på dette feltet. Men det er naivt å tro at de velger ut og tolker data på en balansert måte og kan tillates å være alene om kunnskapsoppsummeringen. Det blir også feil når det etter artikkelen står: «Oppgitte interessekonflikter: Ingen.»
Som en pendant til den faglige debatten inviterer redaktøren til en debatt om legers roller i striden om røykeloven (3). Det er jeg glad for. Tendensen i kurativ medisin er klart i retning av økt selvbestemmelse til pasientene. Da er det paradoksalt at Legeforeningen innenfor et viktig område av forebyggende medisin ser det som sin oppgave å arbeide for sterke inngrep i folks privatliv og overkjøre folks egne avveininger mellom helse og andre verdier.
