Karin Nygård og medarbeidere rapporterte i Tidsskriftet nr. 23/2003 om sykdomsutbrudd forårsaket av drikkevann i Norge i perioden 1988 – 2002 (1). De sammenstilte data om sykdomsutbrudd registrert ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og Statens næringsmiddeltilsyn, som hadde bedt norske leger om å innrapportere alle tilfeller av gastroenteritt der man mistenkte smittekilden for å være vannbåren eller matbåren. Dataene inkluderer hendelser der minst to personer ble syke og vann var en av to mistenkte smittekilder.
Det ble registrert gjennomsnittlig 707 tilfeller av gastroenteritt per år, inkludert både anslag og registrerte syke (1). Bare noe over halvparten av disse hadde en identifisert bakterieinfeksjon. Hvor mange som ble behandlet i sykehus, vet forskerne ikke. Det de vet er at anslagsvis gjennomsnittlig 382 personer av en befolkning på 4,5 millioner har hatt en identifiserbar mageinfeksjon, som kan skyldes forurenset drikkevann eller infisert mat. De innsamlede dataene skiller ikke mellom disse gruppene. Man vet heller ikke om infeksjonene skyldes mat eller vann eller om de har andre årsaker. Forskerne trekker den konklusjon at «den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge er forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon» (1). Med andre ord: Den vanligste årsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke er renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. De hevder videre at «oppgradering, spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for å forebygge nye utbrudd» (1).
Små, private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Nygård og medarbeidere ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i alternativ kilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet må kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skåldet når de koker vannet (1)! De unnlater å nevne at den fordelen mindre vannforsyningsanlegg har, nettopp er at de er små. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten når anlegget forsyner et begrenset antall mennesker.
De små vannforsyningsanleggene i Norge forsyner fra 25 til 3 800 personer, de middels store fra 10 000 til 60 000, mens de største forsyner fra 140 000 til nærmere 500 000 personer. Man skal tåle infeksjoner i mange små anlegg før de er i nærheten av å tilsvare et utbrudd i et av de største.
Forfatternes konklusjoner stemmer imidlertid godt med kravene fra EUs vanndirektiv og den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder fremtidig vannforsyning. De krav til beskyttelse av drikkevannskilder og renseanlegg for vannforsyningen som EUs vanndirektiv innebærer, legger et press på små vannforsyningsanlegg, både økonomisk og i forhold til faren for forurensning.
