Diskusjonen om schizofreniens etiologi har forflyttet seg fra mor-barn-forhold til molekylærbiologi. Nå rapporteres det om genvarianter i bestemte signalveier i familiene som er rammet av sykdommen.
Det har lenge vært klart at genetiske forhold bidrar ved schizofreni. En arvelig disposisjon er sannsynligvis nødvendig for å utvikle sykdommen. Genetiske studier av sykdommen har vært vanskelig, fordi diagnosen ikke er velavgrenset, arvegangen er komplisert og få dyremodeller er blitt utviklet. Forskningsresultater har antydet at kandidatgener for schizofreni finnes i signalveier involvert i synapseplastisitet og signaloverføring.
I en studie fra New York ble ekspresjon av proteinkinaser studert hos 335 schizofrene pasienter og i en kontrollgruppe (1). Kinasen AKT1, som er involvert i flere signalveier i nevroner, var signifikant lavere uttrykt i hippocampus og frontal cortex i sykdomsgruppen. Den reduserte ekspresjonen av AKT1 førte til lavere metabolsk aktivitet i signalveiene hos de schizofrene enn i kontrollgruppen. Assosiasjonsstudier viste at de schizofrene pasientene hadde en genetisk variant av AKT1 som førte til lavt uttrykk av genet. I en musemodell med defekt AKT1-gen ble det demonstrert at terapeutiske doser med litium og haloperidol kunne kompensere for manglende aktivitet i AKT1.
I en kommentarartikkel bemerkes det at AKT1 tidligere er blitt satt i sammenheng med schizofreni gjennom nevrotransmitterne glutamat og GABA (2). Gjennom flere tiår har en hypotese vært at schizofreni skyldes en ubalanse mellom disse nevrotransmitterne. Den nye kunnskapen om AKT1 vil føre til intens forskning på disse molekylene ved schizofreni.
– Flere gener som er assosiert med schizofreni, er foreslått. Nå er det knyttet store forventninger til genetiske koblingsanalyser hvor man undersøker flere gener samtidig, sier professor Andres Magnusson ved Psykiatrisk avdeling, Aker universitetssykehus.
