Takk for respons på artikkelen. Det er flott å få konkrete eksempler på hvordan lovgivningen benyttes.
Slik jeg ser det, gjengir du en situasjon der lovens intensjoner om ansvar og myndighet ikke er ivaretatt. Jeg er enig i lovforståelsen til Fylkeslegen (helsetilsynet i fylket), som baserer seg på systemet i loven: Nemlig at den eller de som har ansvaret for barnet – foreldreansvaret – også skal ha nødvendig myndighet. Derimot stiller jeg meg undrende til barnevernstjenestens håndtering av denne saken dersom den innebærer at foreldrene beholder beslutningsmyndigheten over barnet uten at de har forutsetninger for å ivareta omsorgen.
Forutsetningen for foreldreansvaret er at man er i stand til å ivareta barnets interesser. Dersom foreldrene i denne saken motsetter seg tiltak som åpenbart er i barnets interesser, bør barnevernstjenesten iverksette nødvendig tiltak for å overføre foreldreansvaret.
Innholdet i foreldreansvaret står i barneloven § 30: «Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.
Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.
Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.»
Foreldrenes myndighet er, som det fremgår, basert på at disse vanligvis er nærmest og best til å ivareta barnets interesser. Men dette er en betinget plassering av myndighet. Dersom foreldrene ikke bidrar til nødvendig omsorg og til at barnets selvstendige rettigheter ivaretas, skal deres myndighet begrenses. Foreldre kan for eksempel ikke ta fra barnet muligheten til å få nødvendig helsehjelp. I så fall må helsepersonell melde fra til barnevernstjenesten, som iverksetter tiltak. I akutte situasjoner har helsepersonell plikt til å gi nødvendig behandling uavhengig av foreldreansvaret. En praksis som innebærer at myndigheten fortsetter å ligge hos personer som ikke har forutsetninger for å ivareta barnets interesser, vil være i strid med loven. Utfordringen ligger i at det ofte vil være tvil om omsorgssvikten er av en slik karakter at myndigheten flyttes til andre enn foreldrene.
