Både i Helsinkideklarasjonen og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1) er kravet om informert samtykke absolutt, og det stilles ekstra strenge krav når forskningen omfatter personer som ikke selv kan gi samtykke. Som tidligere påpekt (2) viser dessuten en europeisk undersøkelse at dette synet også deles av foreldrene (3). Foreldrenes primære ønske var å bli forhåndsinformert om hva som kunne bli gjort med barnet deres, og de ville ha muligheten til å kunne si nei og i stedet be om standardbehandling.
Jeg er enig med Saugstad & Rootwelt at et «samlebåndsforhåndssamtykke» har liten verdi. Det er likevel bekymringsfullt dersom erfarne kliniske forskere ved vår fremste universitetsklinikk ikke ser det problematiske i å forske på barn bak foreldrenes rygg. Dersom man sikret seg at foreldrene var forhåndsinformert og var blitt gitt muligheten til å si nei (i stedet for et fullverdig samtykke), ville det nok forsinke og vanskeliggjøre forskningsprosjekter, men det ville ikke gjøre det umulig å gjennomføre dem.
Det er et problem når forskning utføres i strid med gjeldende regelverk (2) eller pasientens (foreldrenes) ønsker (3). Selv om det kan finnes vitenskapelige argumenter for å gjennomføre et forskningsprosjekt uten informert samtykke, vil en slik praksis på sikt antakelig være ødeleggende for mulighetene til å gjennomføre nødvendig klinisk forskning. Det er derfor tankevekkende at det var Datatilsynet som nylig stoppet et prosjekt som var planlagt gjennomført uten informert samtykke, etter at prosjektet først var blitt godkjent i den regionale forskningsetiske komité (4). Det kan derfor se ut som om vi i Norge nå har en situasjon der kartet ikke lenger stemmer med terrenget, idet oppfatningen blant forskerne (og de forskningsetiske komiteene?) kanskje ikke lenger samsvarer med lover og regelverk. Dette er en situasjon som vi snarest bør rydde opp i ved å endre regelverket eller praktiseringen av det.
