I Tidsskriftet nr. 3/2004 presenterer Hans Rostad og medarbeidere resultater ved kirurgisk behandling av lungekreft i Norge (1). Deler av presentasjonen og kommentarene i diskusjonen burde etter vårt syn hatt en mer nyansert fremstilling.
Forfatterne skriver at «mortalitetstallene ligger høyere enn det som defineres å være tilfredsstillende i internasjonal litteratur». I det norske materialet er total 30-dagersmortalitet, lobektomimortalitet og pneumonektomimortalitet nesten identisk med de refererte studiene (2, 3).
Det heter videre at «dødelige blødningskomplikasjoner var et betydelig problem i vårt materiale». Fatale blødningskomplikasjoner forekom i 0,2 % av operasjonene i det norske materialet, identisk med materialet fra Mayo-klinikken. Postoperativ større blødning i det norske materialet forekom i 1 % av inngrepene, i materialet fra Veterans’ Hospitals fikk 2,9 % multitransfusjon postoperativt. Hvordan er blødning definert i det norske materialet? Er det angitt etter mer eller mindre «prosaiske» operasjonsbeskrivelser? Er transfusjonsarkene benyttet?
Forfatterne mener at «på bakgrunn av de høye mortalitetstallene bør lungekreftkirurgien i Norge samles på færre sykehus». I diskusjonen angir de at «komplikasjonen (blødning, egen anmerkning) var nokså jevnt fordelt på de enkelte sykehus». Vi kan utover dette ikke se at tallene i artikkelen har vært analysert på enkeltsykehus eller relatert til volum per sykehus eller kirurg. Etter vår mening trekker derfor forfatterne konklusjonene for langt i forhold til de tall de presenterer. Lungekreftkirurgi er kanskje det inngrepet av større kirurgiske inngrep som har svakest relasjon til kirurgens operative volum (4). Det ser imidlertid ut til at sykehusenes totale ressursnivå for lungemedisin og lungekirurgi betyr noe for det endelige resultatet.
Forfatterne må berømmes for det omfattende materialet de har samlet inn. Den negative fremstillingen av de norske resultatene og det sterke ønsket om sentralisering er dog ikke begrunnet i tallene.
