Poliomyelitt og senfølger

Poliomyelitt var en hyppig epidemisk sykdom i hele verden, også i Norge, frem til innføringen av poliovaksinen i slutten av 1950-årene. Sykdommen er forårsaket av poliovirus med tre serotyper. Infeksjon med poliovirus gir hos de fleste et influensaliknende sykdomsbilde, hos enkelte også hjernehinnebetennelse (aparalytisk poliomyelitt) og i noen tilfeller pareser (paralytisk poliomyelitt).

Den siste store epidemien av poliomyelitt i Norge var i perioden 1950 – 54. På Vestlandet var 243 pasienter innlagt ved den gang Haukeland Sykehus i løpet av epidemien. Det er pasientdata fra disse innleggelser som danner grunnlagsmaterialet for alle studier i avhandlingen.

Den første delen av avhandlingen tok sikte på å karakterisere poliovirusets genetiske egenskaper. Det ble utviklet en ny forskningsmetode for å karakterisere genetikken til poliovirus som forårsaket dødsfall under epidemien. Denne metoden gjorde det mulig å påvise RNA i over 50 år gammelt vev. Det ble benyttet formalinfikserte og parafininnstøpte vev fra dødelige tilfeller fra Gades Institutt fra 1951 og 1952. Den genetiske analyse viste at poliovirus type 1 med genetiske variasjoner forårsaket dødsfall under epidemien. Den andre studien gikk på hvordan genetiske variasjoner av Fc-reseptorer for immunoglobulin G hos mennesker kan påvirke mottakelighet for poliovirusinfeksjon. Studien viste at signifikant færre pasienter med poliomyelitt enn en kontrollgruppe uten polio hadde Fc-gamma RIIIA V/V genotype som kan gi økt beskyttelse mot poliovirus.

I den andre delen av avhandlingen ble senfølger av poliomyelitt blant dem som hadde overlevd den akutte sykdom, nærmere studert. Noen, pasienter med poliomyelitt kan oppleve videre svekkelse av muskelkraft sammen med smerter, trettbarhet, puste- og søvnproblemer mer enn 15 år etter den akutte sykdommen (postpoliosyndromet). 175 tidligere poliopasienter og 190 personer uten poliodiagnose med samme alder og kjønn ble undersøkt for å kartlegge slike senfølger. Undersøkelsen viste at pasienter med gjennomgått poliomyelitt har signifikant høyere risiko for å lide av de ovennevnte symptomer enn kontrollpersoner. I tillegg ble 57 pasienter med diagnosen aparalytisk poliomyelitt undersøkt, og 25 av dem hadde tegn til senskader. 20 av dem ble nærmere undersøkt. Åtte hadde ingen objektive utfall, mens ni hadde andre tilstander som kunne forklare de nye symptomer. Tre hadde symptomer og utfall som tydet på at de hadde tidligere skade av motoriske nerveceller med utvikling av senfølger. I den siste del av studien ble 175 poliopasienter fra 1950 – 54 innlagt i Bergen sammenliknet med 128 pasienter fra 1958 innlagt i Tartu, Estland. Resultatene viste at norske og estiske pasienter utviklet senfølger i samme omfang. De norske pasientene, som i motsetning til de estiske, hadde fått regulær rehabilitering, kunne delta mer i arbeidslivet og var mer uavhengige av andres hjelp.