Vi har med interesse lest innlegget til Lars Hagen Henriksen angående brystproteser i Tidsskriftet nr. 6/2004 (1), hvor det angis at det ikke er mulig å foreta en totalvurdering av et protesebryst med mammografi. Dessuten påpekes det at mange kvinner som får satt inn brystproteser, ikke blir informert om dette av kirurgen forut for operasjonen.
Etter vår mening skal alle pasienter som får satt inn brystproteser, informeres angående mulige komplikasjoner relatert til inngrepet, herunder også at proteser kan vanskeliggjøre mammografiundersøkelse, slik Henriksen påpeker (2). Det er imidlertid ingen signifikante forskjeller i antall påviste krefttilfeller mellom pasienter med og pasienter uten brystprotese (2).
Ved mammografi skal det tas flere bilder enn vanlig for å få optimal vurdering (3). Dette medfører at prosedyren kan bli ubehagelig for pasienten og ekstra tidkrevende. En engelsk undersøkelse viser at for pasienter med brystimplantat tar mammografiundersøkelse gjennomsnittlig tre ganger så lang tid som en standardundersøkelse og utgjør en betydelig ekstra kostnad for avdelingen (4).
Mange pasienter får innlagt anatomiske (dråpeformede) brystproteser som skal plasseres i forhold til ett eller flere ca. 5 mm store orienteringsmerker som er integrert i protesens silikonskall. Ved radiologisk undersøkelse kan disse markeringspunktene gi mistanke om vevsfortetninger. Dette har gitt flere radiologer unødvendige vurderingsvansker.
Supplerende radiologiske undersøkelsesmetoder for bryst med protese er ultralyd og MR. Ultralydundersøkelse er svært avhengig av radiologens erfaring og er sjelden aktuelt i forbindelse med kreftdiagnostikk. Metoden er imidlertid relativt enkel og sikker i forbindelse med proteseruptur (3). MR har med tanke på kreftdiagnostikk høy sensitivitet (> 95 %) og relativt lav spesifisitet (37 – 89 %) (5). Dette gjør at metoden foreløpig hovedsakelig bør anvendes på utvalgte pasientgrupper hvor man ønsker å innhente tilleggsinformasjon (5). MR er imidlertid meget velegnet til vurdering av proteseruptur og forholdene posteriort for protesen, som ofte er vanskelig å evaluere med mammografi og ultralyd (3, 5).
Antall pasienter som får satt inn brystprotese er økende (4), og stadig flere radiologer blir konfrontert med pasientgruppen. På bakgrunn av den besværlige vurderingen og ev. behov for supplerende spesialundersøkelser stilles det spørsmål om kreftdiagnostikk av protesebryst burde vært sentralisert.
