Laparoskopi og åpen teknikk gir samme overlevelse og samme tilbakefallshyppighet.
I forhold til åpen kirurgi fører laparoskopiske inngrep til kortere sykehusopphold for mange pasienter. Siden innføringen i 1991 er laparoskopisk fjerning av kolorektalcancer blitt en mye anvendt metode ved mange sykehus i verden. Det har imidlertid vært uttrykt bekymring for risikoen for spredning av kreftceller til inngangsportene for laparoskopisk utstyr og radikaliteten ved inngrepet. I en ny studie fra Hongkong rapporteres det nå om langtidsoppfølging av pasienter med distal kolorektalcancer som var randomisert til enten laparoskopisk eller åpen fjerning av tumoren (1).
403 pasienter med cancer i rectum eller sigmoideum ble randomisert til enten laparoskopisk eller åpen kirurgi og fulgt i fem år (median). 47 pasienter (23 %) i laparoskopigruppen måtte konverteres til åpen tilgang. Femårsoverlevelsen var 76 % etter laparoskopi og 73 % etter åpen kirurgi (p = 0,61). 75 % av pasientene i laparoskopigruppen var residivfrie etter fem år, mot 78 % i den andre gruppen (p = 0,45). Pasientene i laparoskopigruppen hadde signifikant mindre behov for smertestillende samt kortere sykehusopphold og rekonvalesens enn de andre.
– Dette er meget interessant også for norske forhold. Vi bør se over vår organisasjon og vurdere om flere pasienter med rectumcancer må opereres av dedikerte team for å få nødvendig trening i laparoskopisk teknikk. Utviklingen vil kreve mer operasjonsstuetid og oppgradert utstyr, men kanskje mindre sengeressurser, sier overlege Tom Glomsaker, kirurg og leder av Norsk gastroenterologisk forening.
– Pasientene vil sannsynligvis velge laparoskopisk kirurgi hvis de får et reelt valg. Dette forutsetter at vi organiserer oss slik at det blir reelle valg og at laparoskopikompetansen finnes, sier Glomsaker.