I Tidsskriftet nr. 8/2004 fremhever Knut Lundin kardiologi som et stort fag i vekst og utvikling og med stor innvirkning på avdelingsdrift og sykehusstruktur (1). Lundin diskuterer også argumenter for og imot kardiologi som en egen hovedspesialitet. Vi ønsker å fremheve noen viktige poenger i saken.
De øvrige europeiske land har med få unntak kardiologi som egen hovedspesialitet. Etter 1994 har det vært anledning til å søke godkjenning som kardiolog i et hvert EU/EØS-land etter dette landets regler uten at utdanningen forutsettes gjennomført i landet. Oppnådd spesialitet i et EU/EØS-land kan deretter automatisk overføres til Norge. Antall konverteringer av utenlandsk spesialitet utgjør nå mer enn halvparten av nye godkjente kardiologer i Norge.
Dagens norske kardiologutdanning forutsetter full indremedisinsk utdanning og deretter tre års kardiologisk tjeneste. Dette har medført at alderen ved godkjenning er høy (gjennomsnittlig 42 år i 2003) sammenliknet med i andre land.
Kardiologisk diagnostikk og behandling setter i økende grad krav til tekniske kunnskaper og ferdigheter hos utøverne. Den europeiske foreningen for medisinske spesialister (UEMS) har derfor foreslått en formalisert videreutdanning innen invasiv kardiologi, hjerterytmeforstyrrelser og kardiovaskulær bildediagnostikk. En slik subspesialisering forutsetter en bedre rekruttering av yngre kardiologer enn det vårt system kan levere i dag.
I dagens sykehusdrift er det et økende krav til rask avklaring av medisinske problemstillinger, ikke minst med bruk av avanserte kardiologiske teknikker som ekkokardiografi, koronar intervensjon og elektrofysiologiske undersøkelser. Dette er krav som bare unntaksvis kan oppfylles av spesialister i generell indremedisin. Kardiologer har derfor allerede i dag et utbredt samarbeid med andre avdelinger, og mange sykehus har opprettet egne vaktskift for å kunne håndtere slike problemstillinger på døgnbasis.
Norsk Cardiologisk Selskap har sammen med Spesialitetskomiteen i hjertesykdommer gått inn for å opprette kardiologi som egen hovedspesialitet. Vi ønsker å sikre en bred indremedisinsk kunnskap for norske kardiologer også i fremtiden, slik at en kardiolog kan fungere effektivt i en indremedisinsk avdeling med vaktansvar. Vi ønsker en hovedspesialitet i kardiologi med minst tre års generell indremedisinsk tjeneste og deretter tre års kardiologisk tjeneste, totalt seks år.
Etter vårt skjønn er det ingen motsetning mellom Lundins krav til bred indremedisinsk kunnskap på den ene side og etablering av hovedspesialitet i kardiologi på den annen. Vi mener at vårt forslag vil gi bedre kardiologisk ekspertise ved sykehusene samtidig som dagens gode indremedisinske kompetanse beholdes. Pasienter med sammensatte problemstillinger vil etter vårt skjønn da få en bedre behandling enn dagens system tillater.
