Redaktøren av Tidsskriftet har i nr. 8/2004 klargjort hvordan hun ser på grenseoppgangen mellom hva som kan publiseres i Tidsskriftet hvis det tidligere har vært omtalt i eter- eller nyhetsmediene (1). Redaktøren av Dagens Medisin har et annet syn på saken og spør seg hvor langt et faglig tidsskrift kan gå i å frata en forsker ytringsfriheten (2).
Vi har nylig opplevd problemstillingen. Tidsskriftet avslo et kronikkmanus om HPV-testing som supplement til cervixcytologi fordi forfatteren hadde kommentert saken i mediene. Saken var dermed uaktuell for Tidsskriftet. Kronikken ble senere trykt i Dagens Medisin i forkortet utgave (3). Den andre av oss sendte før jul inn et kronikkmanus til Tidsskriftet og hadde like før sendt en svært forkortet utgave til vurdering i Aftenposten. Tidsskriftet ønsket ikke å vurdere manuskriptet før det ble klart at Aftenposten ikke trykte den forkortede utgaven. Kronikken ble publisert i Tidsskriftet ca. tre måneder senere (4).
Som fagpersoner og henholdsvis leder og nestleder i Norsk gynekologisk forening føler vi ansvar for å delta i den offentlige debatt. Vi forsøker å være imøtekommende for henvendelser fra mediene og tar ansvar for å skrive om aktuelle problemstillinger for leger og offentligheten. Slik forsøker vi å imøtegå bildet av leger som utilgjengelige for journalister og offentlig debatt. At deltakelse i slik debatt skal forhindre en mer helhetlig fremstilling av aktuelle samfunnspolitiske medisinske saker i Tidsskriftet, overrasker oss og forundrer oss. Vi erkjenner at Tidsskriftet ikke kan konkurrere med daglige nyhetsoppslag, men mange sentrale helsespørsmål er prosesser som tar måneder og år. Dette dreier seg altså ikke om nyhetsformidling av egne forskningsresultater. Hvor går grensen for å anse at «originalteksten» har vært ute tidligere? Ved et intervju vil ofte bare enkelte sider av en sak belyses, og saken blir sjelden fremstilt slik som intervjuobjektet selv ville ha formet og avveid premissene før en konklusjon. Konsekvensen av at Tidsskriftet ikke vil ta inn et kronikkmanus om et tema som forfatteren har uttalt seg om i den offentlige debatten, vil bety at det medisinske fagmiljøet mister en viktig arena for mer helhetlig analyse.
Tidsskriftets lesere bør merke seg det vi oppfatter som endret praksis om ikke å prioritere medisinsk-faglige kronikkmanus dersom forfatteren har ment noe offentlig om saken på forhånd. Vi er usikre på om dette standpunktet tjener Tidsskriftet, dets lesere og samfunnet i vid forstand.
