Kardiovaskulære risikofaktorer og n-3-PUFA

Det foreligger komplekse interaksjoner mellom trombose, fibrinolyse, aterosklerose, endotelfunksjon og inflammasjon i åreveggen ved akutt og kronisk koronarsykdom. Marine flerumettede fettsyrer (n-3-PUFA), spesielt EPA og DHA, har vist antiaterogene, antitrombotiske og antiinflammatoriske egenskaper.

Avhandlingen søker å belyse effekter av intervensjon med høydoserte, konsentrerte, marine flerumettede fettsyrer sammenliknet med maisolje på: etablerte kardiovaskulære risikofaktorer hos individer med kombinert hyperlipidemi og på markører for inflammasjon, koagulasjon og endotelfunksjon samt lipidperoksidering hos pasienter etter et hjerteinfarkt.

I tillegg studeres effekten av seponering av n-3-PUFA på kliniske hendelser og biokjemiske markører. Risikomarkørenes evne til prediksjon av et nytt akutt koronart syndrom (ACS) hos hjerteinfarktpasientene er også blitt evaluert.

Triglyseridnivået ble signifikant redusert etter 12 ukers intervensjon med høydoserte n-3-PUFA (n = 29) versus maisolje (n = 29) hos individer med kombinert hyperlipidemi. I n-3-PUFA-gruppen ble det observert en signifikant økning av HDL-kolesterolnivået og en reduksjon av blodtrykket. Insulin-, proinsulin-, og glukoseverdiene samt insulin-glukose-ratio ble ikke påvirket av intervensjonen. Nivået av totalt plasma-homocystein (t-pHcy) forble uendret under korttidsbehandlingen med n-3-PUFA. Hemostasemarkørene fibrinogen, koagulasjonsfaktor VII og hemmeren av det ytre koagulasjonssystemet (tissue factor pathway inhibitor) endret seg heller ikke. I tråd med tidligere funn økte nivået av inhibitoren av vevsplasminogenaktivator (PAI) i n-3-gruppen.

Etter 12 måneders intervensjon hos infarktpasientene (n = 300) ble t-pHcy-nivået signifikant redusert i n-3-gruppen (n = 118) sammenliknet med maisoljegruppen (n = 123). Effekten var begrenset til pasienter < 65 år. Redusert nyrefunksjon hos eldre kan ha bidratt til å maskere en mulig respons i denne aldersgruppen. Vitamin B₁₂ og folater forble uendret under intervensjonen. Endotelmarkørene sE-selectin og sICAM-1 samt µCRP, som uttrykk for global inflammasjon, lot seg ikke påvirke. Parallelt økte tiobarbitursyre-malondialdehyd-komplekset (TBA-MDA) i n-3-gruppen (n = 125) sammenliknet med maisolje-gruppen (n = 130), hvilket taler for økt lipidperoksidering som følge av intervensjon med n-3-PUFA. Langtidsbehandling med n-3-PUFA sammenliknet med maisolje hos infarktpasienter påvirket ikke markører for det eksterne koagulasjonssystemet, kontaktfasesystemet eller «end-stage»-koagulasjon, uttrykt som sirkulerende vevsfaktor (TF), aktivert factor XII (FXIIa) og fibrinmonomer (FM). Seponeringsstudien viste ingen forskjeller mellom gruppene mht. kardial død eller nytt akutt koronarsyndrom.

FXIIa ble identifisert som en prediktor for nytt akutt koronarsyndrom. Residiv av akutt koronarsyndrom i løpet av en 18 måneders median observasjonsperiode (n = 62) forekom hos 32,0 % versus 16,9 % av pasientene med FXIIa henholdsvis over og under 75 %-percentilen. Tiden frem til hendelsen var kortere hos pasienter med et høyere nivå av FXIIa.

Fremtidige studier med en inert kontrollsubstans bør sette søkelyset på en optimal dosering av n-3-PUFA.