Osteoporose ved inflammatorisk tarmsykdom

Osteoporose er en alvorlig komplikasjon ved inflammatorisk tarmsykdom (ulcerøs kolitt og Crohns sykdom). Årsaken er trolig betinget av flere faktorer, inkludert behandling med kortikosteroider, forstyrrelser i kalkstoffskiftet som følge av malabsorpsjon og vitamin D-mangel, redusert ernæringstilstand, røykevaner og den inflammatoriske prosess i tarmen med frigjøring av cytokiner som innvirker direkte på skjelettet.

Måling av beinmasse eller beinmineraltetthet (BMD) har en helt sentral plass i diagnostiseringen av osteoporose. I dag er flere metoder tilgjengelige, men røntgenbasert absorpsjonsmetri (dual energy X-ray absorptiometry, forkortet til DXA) er den mest anvendte og anses som standardmetoden. Det er en veldokumentert sammenheng mellom lav beinmineraltetthet påvist med DXA og forekomst av brudd. Kvantitativ ultralydundersøkelse (QUS) er en ny metode til å estimere beinmasse. I tillegg til beinmineraltetthet gir QUS mulig informasjon om beinkvaliteten. Osteokalsin, alkaliske fosfataser og pyrodinolin er markører for osteoblast- og osteoklastaktiviteten og kan anvendes til å studere remoduleringsprosessen i beinvevet.

Dette arbeidet omhandler en populasjonsbasert tverrsnittsundersøkelse av pasienter med inflammatorisk tarmsykdom hvor forekomsten av osteoporose i denne pasientgruppen er kartlagt. Beinmineraltetthet målt med både DXA og QUS var lavere hos pasienter med Crohns sykdom sammenliknet med pasienter med ulcerøs kolitt. Men det var ingen forskjell mellom pasienter med ulcerøs kolitt og friske kontrollpersoner. Hos pasientene med Crohns sykdom var lav beinmineraltetthet assosiert med bruk av kortikosteroider. Videre ble det påvist at dårlig vitamin D-status og sekundær hyperparatyreoidisme ofte forekommer hos tynntarmsresecerte pasienter med Crohns sykdom og at disse pasientene har spesielt lav beinmineraltetthet. Både hos pasienter med Crohns sykdom og hos dem med ulcerøs kolitt var ernæringstilstanden vurdert ved kroppsmasseindeks, en signifikant prediktor for beinmineraltetthet. I tillegg ble kroppssammensetningen evaluert med DXA og forstyrrelser med lav bein- og muskelmasse, men normal fettmasse ble funnet hos pasienter med Crohns sykdom. Den kliniske betydningen av disse funnene bør studeres nærmere. Røyking og bruk av kortikosteroider var faktorer som hadde innvirkning på kroppssammensetningen.

Etter den initiale undersøkelsen ble pasientene prospektivt fulgt opp med nye DXA-målinger. Kun ubetydelige endringer i gjennomsnittsverdien i beinmineraltetthet ble observert i begge pasientgrupper gjennom en toårsperiode. Men bak disse gjennomsnittsverdiene skjulte det seg både betydelig økning og betydelig reduksjon i beinmineraltetthet hos enkelte pasienter. Behandling med kortikosteroider og sykdomsaktivitet i tarmsykdommen synes å være de viktigste faktorene for beintap, spesielt hos pasienter med Crohns sykdom. Markører for beinomsetningen hadde ingen verdi når det gjaldt å forutsi beintap hos disse pasientene.

Det er viktig at leger som behandler pasienter med inflammatoriske tarmsykdommer, er oppmerksom på de forhold som denne avhandlingen avdekker. Kunnskapen om årsakssammenheng og risikofaktorer for utvikling av beinskjørhet hos denne pasientgruppen, gir langt på vei et grunnlag for konkrete anbefalinger og terapeutiske muligheter.