Legemidlet gefitinib brukes i behandlingen av ikke-småcellet lungekreft. Mutasjon i en membranreseptor er sannsynligvis nødvendig for at midlet skal ha effekt.
De fleste kreftmedisiner påvirker biokjemiske reaksjonsveier. Mutasjoner i tumorceller og genvarianter i arvematerialet kan influere på reaksjonsveiene, slik at cellene blir mer eller mindre følsomme for behandling. Det er sjelden DNA blir analysert før medisinsk intervensjon, pasientene behandles således genetisk sett blindt. Prediksjon av behandlingseffekt og dermed valg av optimal behandling for den enkelte pasient vanskeliggjøres sannsynligvis som følge av denne praksisen.
I to studier fra USA ble mutasjoner i genet som koder for epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR) analysert hos pasienter med ikke-småcellet lungekreft behandlet med gefitinib (1, 2). Midlet er tidligere vist å være en inhibitor av onkogenet EGFR.
Det var en sterk sammenheng mellom onkogene mutasjoner i reseptoren og effekt av legemidlet. Ingen pasienter med progredierende sykdomsforløp hadde mutasjon i reseptoren, mens 13 av 14 pasienter med effekt av gefitinib hadde mutasjon.
– Tidligere er det vist at mutasjoner i onkogenet KRAS og tumorsuppressorgenet TP53 fører til redusert effekt av legemidlet 5-fluorouracil i behandling av tykktarmskreft. Denne studien bringer frem et nytt kreftrelatert gen, men der mutasjoner gir bedre prognose i behandlingen av lungekreft, sier seniorforsker Per Olaf Ekstrøm ved Fagområde operativ behandling, Radiumhospitalet.
– Fagområdet farmakogenetikk, der man studerer genvarianters påvirkning på legemiddelomsetningen, er inne i en voldsom utvikling. Innen få år vil man sannsynligvis benytte utvalgte gentester i utredningsfasen for å bedre effekten og redusere bivirkningene av medikamentell behandling, avslutter Ekstrøm.
