Medisinerutdanningen i Tromsø – sikrer den legerekrutteringen til Nord-Norge?

Nåværende arbeidsområde

Tabell 1 viser fordelingen av legenes arbeidsområder ved undersøkelsestidspunktet. Kategorien «annet» består hovedsaklig av leger som jobber i bedriftshelsetjenesten, Forsvaret, ved psykiatrisk institusjon utenfor sykehus og leger med utsatt turnustjeneste. Andelen av leger utdannet i Tromsø som arbeidet i allmennmedisin er 35,2 %. Oslo-kandidatene rekrutteres i mindre grad til dette fagfeltet (27,1 %, p < 0,05). Andelen kvinner som velger allmennmedisin, er lavere enn andelen menn ved begge universitetene.

Sykehusene er største arbeidsgiver for både Tromsø- og Oslo-kandidatene, med henholdsvis 62,3 % og 57,9 %. Tallene viser at kvinnene i større grad enn menn velger sykehuspraksis. Nyutdannede leger velger i liten grad å jobbe ved universitetene. Bare 3,1 % av kandidatene fra Tromsø har valgt en slik jobb, og av disse var det to kvinner. Flere leger utdannet i Oslo rekrutteres til universitetene (4,9 %), også blant disse er andelen menn klart størst.

Tilhørighet og arbeidslandsdel

Tabell 2 viser at de fleste studentene fra Sør-Norge som utdannes i Tromsø, reiser sørover igjen etter endt studium (80,7 %). Av disse dominerer kvinnene. Legene med nordnorsk tilhørighet blir i stor grad i landsdelen (75,4 %). Vi kan ikke spore forskjeller i valg av arbeidslandsdel mellom kjønnene blant de nordnorske studentene.

Universitet og arbeidslandsdel

Av tabell 3 kan man se at 7,5 % av legene utdannet i Oslo velger å jobbe i Nord-Norge. Til sammenlikning finner man 51,3 % av Tromsø-studentene i den nordlige landsdelen. De kvinnelige legene fra begge universitetene vil i større grad jobbe i Sør-Norge enn menn. Man må utdanne 1 333 leger i Oslo mot 133 med nordnorsk tilhørighet i Tromsø for å rekruttere 100 leger til Nord-Norge.

Endringer i arbeidssted

Andelen leger utdannet i Tromsø som velger å jobbe i Sør-Norge øker. Tollan & Magnus viste at 56,1 % av kandidatene uteksaminert fra 1979 til 1988 i Tromsø hadde jobb i landsdelen per 1.5. 1990 (5). Vi har funnet at 51,3 % blir igjen i Nord-Norge. Samtidig har kvoteringsordningen økt andelen nordnorske kandidater fra 41,1 % i perioden 1979 – 88 til 57,0 % i perioden 1996 – 2001 (5). Det er tendens til at flere med nordnorsk tilhørighet drar sørover. Økningen i flukten fra landsdelen blant de sørnorske studentene er imidlertid signifikant (p < 0,001), 80,7 % i perioden 1996 – 2001, mot 62,3 % i perioden 1979 – 88 (5). En mulig forklaring på disse funnene kan være at dette er et ledd i den generelle sentraliseringen av helsetjenestene i Norge (6, 7). Eksempelvis har Oslo i perioden 1990 – 2000 alene hatt en større økning i antall årsverk ved sykehusene enn Nordland, Troms og Finnmark til sammen (8). Økningen av kvoten for nordnorske studenter er nok et fornuftig tiltak for å utlikne tendensen til at økende andel nordnorske leger udannet i Tromsø tar jobb i Sør-Norge.

Primærhelsetjeneste og sykehus

Flere studenter fra Tromsø rekrutteres til allmennmedisinen enn tilsvarende fra Universitet i Oslo (tab 1). Universitetet i Tromsø har en klar og uttalt målsetting om å rekruttere leger til primærhelsetjenesten (9), noe som nok kan forklare dette fenomenet. Samtidig viser det seg at denne andelen er synkende sammenliknet med tidligere studier (2, 5). Årsaker til dette kan være at studentenes holdninger og preferanser med hensyn til arbeidsfelt er endret, noe som kommer til syne gjennom legeflukten fra primærhelsetjenesten i distriktene (10). I tillegg kan man tenke seg at innholdet i studiet har endret seg. Kanskje er universitetene blitt mindre bevisst på å forberede studentene til jobb i allmennpraksis? Dette kan få den følge at studentene føler seg mindre skikket til å arbeide i primærhelsetjenesten, en jobb som stiller store krav til selvstendighet, med høy vaktbelastning og mye uegennyttig arbeid. Dette kommer i tillegg til generelt stort ansvar og faglig isolasjon, som imidlertid hovedsakelig er en beskrivelse av situasjonen i distriktene, der rekrutteringsproblemene også er størst (10).

Det ser ikke ut til at innføringen av fastlegeordningen i 2001 har hatt positiv effekt på rekrutteringen til primærhelsetjenesten blant nyutdannede leger i Tromsø. Økningen i andelen Tromsø-utdannede leger som tar jobb ved sykehus sammenliknet med perioden 1979 – 88, er signifikant, p < 0,001. I perioden 1979 – 88 var andelen 41,4 %, mot 58,2 % i vårt materiale (tab 1). Årsaker til dette kan være økt opprettelse av antall sykehusstillinger, bedre lønn- og arbeidsvilkår innen sykehussektoren (7) og stadig minkende interesse for allmennmedisin.

Andelen Tromsø-studenter som tar seg jobb ved sykehus er fortsatt mindre enn blant Oslo-studentene, noe som kan forklares ved den relativt større økningen i etterspørsel etter sykehusleger i Oslo (8).

Rekruttering til universitetsstillinger

Andelen Tromsø-leger som tar seg jobb ved universitetene er minkende, fra 10,9 % hos Forsdahl og medarbeidere (2) via 8,7 % hos Tollan & Magnus (5) til 3,1 % i vårt materiale (tab 1). Det er tydelig at studiemodellen i Tromsø, med obligatorisk vitenskapelig arbeid som pensum, ikke er nok. Dette er det motsatte av hva Tollan & Magnus (4) konkluderte med i 1993. Det kan spekuleres i om det er slik at entusiasmen som preget den første tiden ved universitetet, er i ferd med å blekne, og at statusen ved å jobbe i universitetsstilling er fallende. Dessuten er lønnsnivået lavere for leger ansatt ved universitetet sammenliknet med sykehus og allmennpraksis. Svært få nyutdannede kvinnelige leger velger seg jobb ved universitet (tab 1). Det blir interessant å se i hvilken grad opprettelsen av den nye forskerlinjen, som har som mål å stimulere medisinstudenter til medisinsk forskning, vil påvirke rekrutteringen til akademiske stillinger i fremtiden (11).