Det er prisverdig at Iver Mysterud og Dag Viljen Poleszynski i Tidsskriftet nr. 9/2004 setter spørsmål om menneskets kosthold inn i et naturhistorisk perspektiv (1). Forfatterne peker med rette på at «moderne mennesker likner genetisk sett ganske mye på våre forgjengere…», og at «genetiske tilpasninger skjer ofte langsomt» (1). De unnlater derimot å stille spørsmål om steinalderjegerne var genetisk tilpasset sitt kosthold, eller om deres kosthold var det samme som hos deres forgjengere i eldre tider. Forfatternes underliggende hypotese om at mennesket tilhører en overveiende kjøttetende art, bygger på sviktende grunnlag.
I et delvis nediset Europa for 40 000 år siden hadde neandertalsmenneskene et kosthold som kunne sammenliknes med ulvenes. Dette innebærer ikke at de samme neandertalere hadde et hensiktsmessig sammensatt kosthold (2). Deres kosthold, som var bestemt av tilgjengelige matvareressurser, var sannsynligvis ekstremt i forhold til de skranker som deres genetiske arv satte. De økologiske forandringer som inntraff på slutten av og i etterkant av siste istid, utvidet det moderne menneskets muligheter til å variere kostholdet, sammenliknet med neandertalere under istiden.
Komparativ morfologi viser at menneskets fordøyelsesapparat kjennetegnes av fylogenetisk konservatisme (2). Det moderne menneskets mage-tarm-kanal i hovedsak har bevart de allmenne trekk til våre altetende stamfedre. Også tennenes morfologi vitner om stabilitet i denne genetiske arven. Tidlige representanter av arten Homo var i stand til å berike sitt overveiende vegetabilske kosthold med beinmarg og kjøtt. Nettopp evnen til å finne eller fange og fordøye varierte matvareråstoffer gav de første menneskene den nødvendige autonomi til å utvandre til ukjente kontinenter allerede for mer enn 1,5 millioner år siden. Lenge før den nyere steinalders jordbruksrevolusjon tok menneskene seg frem til Australia og Amerika. Menneskenes tidlige erobring av samtlige kontinenter vitner også om deres enestående tilpasningsdyktighet og evne til å utnytte nye råstoffer til mat.
Homo sapiens tilhører en art av altetere som inngår blant hominidene (Hominidae), en zoologisk gruppe av altetere med ulik spesialisering i kostholdet. Nålevende og utdødde hominider er vanligvis eklektikere i valg av mat. Som oftest er de vegetarianere, men inntar kjøtt når anledningen byr seg (2).
Debatten om det moderne menneskets kosthold kan bare tjene på at tverrfaglig forskning belyser menneskets naturhistorie og de genetiske tilpasninger som er inntruffet når det gjelder ernæring. Men innsikt i evolusjonen og i «matvarer som mennesket hadde på menyen før jordbruksrevolusjonen» (1), krever et perspektiv som strekker seg lenger tilbake i tid enn de siste ti eller 20 tusenår.
