Legeforeningens president, Hans Kristian Bakke, har gitt uttrykk for foreningens syn på Dokument 8-forslaget fra stortingsrepresentantene Bjarne Håkon Hanssen og John I. Alvheim om fastlegenes medvirkning til legemiddelassistert rehabilitering, blant annet i Tidsskriftet (1).
Presidenten skriver at «lov om pasientrettigheter gjelder når de (dvs. de rusavhengige) får behandling for misbruket sitt». Videre konstaterer han at om lag «550 tunge rusmiddelmisbrukere venter på å bli godkjent for legemiddelassistert rehabilitering (LAR)» og at køene til utredning og behandling øker «fortere enn man klarer å hjelpe pasientene» (1).
Dersom man gransker presidentens ordvalg og argumentasjon, antydes det at pasienter som er i behandling, har fulle rettigheter etter pasientrettighetsloven, mens rusmisbrukere som venter på behandling, ikke omfattes tilsvarende av lovens bestemmelser.
Forestillingen om at pasientrettigheter skal følge som konsekvens av behandlingssituasjonen, må avvises. Et slikt skille har ført til en restriktiv norsk praksis som kjennetegnes av treg medisinsk intervensjon og et rekordstort antall overdosedødsfall. De rusavhengige behandles snarere etter myndighetenes forskrifter enn i samsvar med deres behov. Som konsekvens ser man altså at køene av behandlingstrengende vokser samtidig som rekrutteringen av unge misbrukere tiltar, nettopp fordi et tungt rusmiljø eksisterer og stadig får utvikle seg.
Min innvending kan fortone seg som anstaltmakeri, men er i virkeligheten ramme alvor, fordi presidenten hevder å gi uttrykk for Den norske lægeforenings syn. Spørsmålet er hvorvidt presidentens tolking er i samsvar med pasientrettighetsloven, som definerer pasientbegrepet slik (§1-3): «En person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle» (2). Foreligger det en misforståelse forårsaket av tidskonjunksjonen når, eller mener presidenten virkelig at rusavhengige som er i behandling, har fulle rettigheter etter loven, mens de som har henvendt seg til helsevesenet med anmodning om helsehjelp, men må vente, faller utenfor?
