«Vi kjenner ingen studie der tiazider alene har vist positiv effekt på harde endepunkter ved blodtrykksbehandling,» skriver Arne Svilaas og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2004 (1). Noen av de samme artikkelforfatterne har tidligere skrevet: «Det er vist i mange randomiserte, prospektive kontrollerterte kliniske forsøk at behandling av hypertensjon med diuretika og/eller betablokkere har preventiv effekt på kardiovaskulære senkomplikasjoner» (2).
De som er lei av tiaziddebatten, må ha oss unnskyldt, men vi kan ikke la være å dele vår undring over disse motstridende utsagnene.
I alle større kliniske studier effekten av blodtrykksmidler er testet, har man tillatt bruk av tilleggsmedikasjon for å nå fastsatte behandlingsmål. Er det dette forfatterne sikter til når de hevder at tiazider alene ikke har vist positiv effekt i studiene som er gjennomført? I så fall – betyr det at forfatterne mener at konklusjonene som tidligere har vært trukket av gjennomførte blodtrykksstudier, må revideres? Kjenner artikkelforfatterne til studier der ikke-tiazider alene har vist positiv effekt på harde endepunkter ved blodtrykksbehandling?
Vi er enig i at det er viktig å sette søkelyset på harde endepunkter. Det finnes etter hvert flere gode systematiske oversikter som på grunnlag av kliniske kontrollerte forsøk oppsummerer effekten av ulike blodtrykksmidler på de viktigste utfallene (3 – 5). Det entydige budskapet er at tiazidene forebygger kardiovaskulær sykdom like godt eller bedre enn alternative blodtrykksmedikamenter.
